Håkjerring finnes på begge sider av Nordatlanteren i kalde vannmasser nord til Polhavet. Den holder seg stort sett nær bløtbunn mellom 200 og 600 m dyp, men kan også finnes grunnere og ved overflaten i arktiske strøk. Mye av det man vet om biologien hos håkjerring er oppsummert i MacNeil m. fl. (2012). Den kjønnsmodnes sannsynligvis ved svært høy alder, og sammen med antatt lav fekunditet gjør at arten i utgangspunktet er sårbar for beskatning. Lengde ved kjønnsmodning er antatt å være ca 450 cm totallengde (TL) for hunner og ca 300 cm TL for hanner (Yano m. fl. 2007). Mangel på kalsifiserte deler (f. eks. pigg ved ryggfinne eller ryggvirvler) gjør aldersbestemmelse vanskelig, men radiokarbondatering foreslår en alder ved kjønnsmodning for hunner til å være minimum 100 år (Nielsen upubl.)Om arten øker eller minker i antall er vanskelig å si, da det bare er Island som leverer fangstdata (ICES 2014). I norske farvann er det ikke noe direkte kommersielt fiske, men arten fanges som bifangst av fiskeflåten og sporadisk under sportsfiske. Rusyaev og Orlov (2013) anslo mengden av håkjerring som bifangst i Barentshavet til å være ca 1200 individer i året, med en totalvekt på 140-150 tonn. Fra Grønland er det estimert en årlig fangst på 44 000 individer fra 1890 til 1938, uten at bestanden viste tegn til å kollapse (referert i Nielsen upubl.). Akkumulering av miljøgifter er en potensiell trussel, selv om man i dag ikke vet noe om konsekvensene av dette (Corsolini m. fl. 2014). Livshistorien tilsier liten evne til å motstå beskatning, selv om arten ga grunnlag for et betydelig fiske i historisk tid og jevnlig blir tatt som bifangst i dag. Mangel på biologisk kunnskap og systematisk innsamling av bifangstdata gjør imidlertid at man ikke kan si noe om bestandsutviklingen. Den biologiske kunnskapen forventes å øke i de nærmeste år da forskningsaktiviteter på arten pågår. Føre-var prinsippet tilsier at arten foreløpig settes til kategorien DD i påvente av biologiske data som muligjør en reell vurdering.