Prinsesseslørsopp Cortinarius mariekristinae (=C. aff. humolens sensu Brandrud) er en nesten helnorsk art; kun kjent fra et lite antall lokaliteter i kalklindeskog langs Oslofjorden og Mjøsa, samt én lokalitet under lind i Tyskland, og et par forekomster i Estland. Arten er en av flere slørsopper som har en sterk tilknytning til lind i de gamle, reliktpregete kalklindeskogene i Oslofjordsområdet. Arten karakteriseres ved sin okergule hatt, voksgule til sitrongule skiver og ofte blå flekker på stilken.

Kjennetegn

Arten har gjerne middels store til relativt store fruktlegemer. Hatten er 4–9 cm bred, sterkt slimet i fuktig vær og som ung gul, gjerne til svakt grønngul i hattkanten, seinere mere okergul, ofte med safrangulbrune flekker der den er sneglespist. Skivene er som unge blekt gule, fra strågule til voksgule(sitrongule).

Stilken blir gjerne 6–7 cm lang, og 0,8–1,5 cm bred; knollen er kantet, bred og flat, opp til ca. 3,5 cm bred. Stilkfargen er hvitgul som helt ung, snart hvitaktig uten gult, anløper noe safrangult fra basis med alder, særlig der den er sneglespist. Ofte har stilktoppen lillablå flekker. Slørrestene (velumrestene) på knollkanten har tydelig grønngul farge som helt ung (seinere er dette ofte vanskelig å se).

Kjøttet er hvitaktig på unge fruktlegemer, med ofte lilla flekker i stilktoppen, iblant med safrangulbrune flekker der kjøttet er sneglespist. Lukten er tydelig reddikaktig til jord/støvaktig, og blir sterkere med alder. Makrokjemisk reaksjon med kaliumhydroksid (10-40 % KOH) er negativ (svakt brunaktig) i kjøtt og på overflater.

Sporene er meget store; 12–13,5(–14) x 6,5–7,5 µm, sitronformete og meget sterkt og grovt (skorpeaktig eller nettaktig) vortet. Hatthuden er tykk, en del hyfer inneholder gult pigment, først oppløst i cytoplasma, seinere som gulbrune korn, tilslutt som oljeaktig gulbrun substans. Tilsvarende, men ofte tydeligere gult til gulbrunt pigment forekommer i velum(slør-)hyfer.

Vi ble først klar over denne arten under første omløp av overvåkingsprogrammet for kalklindeskog 2013–2015, og arten ble beskrevet som ny for vitenskapen i Brandrud et.al (2019). Fram til 2019 har den gått under arbeidsnavnet C. aff. humolens, blant annet i Rødlista for arter 2015 og i prosjektet Tiltak for å ta vare på truet natur.

Habitat og utbredelse

Prinsesseslørsopp Cortinarius mariekristinae opptrer i tørr kalklindeskog under lind, på naken mineraljord uten humus, gjerne i ustabil kalkskifergrus eller på små, helt grunnlendte kalkhyller, gjerne i stupbratt og vanskelig tilgjengelig terreng.

Prinsesseslørsopp er, som sin mer kjente slektning osloslørsopp, bare kjent fra Oslofjord- Mjøs-området, dessuten er det per 2021 ett funn fra Tyskland (i Rhindalen) og to funn fra Estland. Prinsesseslørsopp er registrert i Oslo, Asker og Røyken i indre Oslofjord, i Bamble i ytre Oslofjord, samt på Biri, Gjøvik ved Mjøsa. 

Antageligvis er de norske forekomstene meget gamle, og trolig hadde prinsesseslørsopp en videre europeisk utbredelse i kalklindeskog rett etter istida, da denne naturtypen hadde en større forekomst. Artens habitat (kalklindeskog) er godt bevart i vårt «hjørne» av Europa, fordi enkelte andre skogtyper aldri har nådd fram og greid å overta her. Det ene funnet fra Rhindalen i Tyskland og de to fra Estland indikerer at arten fortsatt kan finnes hist og her i rester av kalklindeskog som finnes bevart ellers i Europa. Den artsgruppen prinsesseslørsopp tilhører (seksjon Humolentes) er imidlertid nå meget godt undersøkt med DNA-sekvensering fra de fleste deler av Europa, uten at flere funn av arten foreløpig er dokumentert.

Forvekslingsarter

Prinsesseslørsopp likner mye på osloslørsopp Cortinarius osloensis, som også er en nesten helnorsk kalklindeskogsart, men prinsesseslørsopp skiller seg ut ved å ha større sporer (>12 µm lange), og som ung en sterkere grønngul hattkant og knollkant, samt ofte lillablå flekker på stilk. Et slikt blåskjær er aldri observert på osloslørsopp.

Begge disse artene er karakterisert ved gule til voksgule skiver på unge eksemplarer. Når hatten er utvokst, og skivene blir (gul)brune, kan disse lett forveksles med arter i fagerslørsoppgruppen, f.eks. med lindefagerslørsopp Cortinarius sublilacinopes, som kan ha en liknende okergulbrun hatt med okergul hattkant. Prinsesseslørsopp har gjerne rikelige slørrester på stilken, som farges kraftig, mørkt kanelbrunt av de mørke sporene. Med dette kan arten som moden også påminne mye om rasmarkslørsopp C. caesiocortinatus. Men sistnevnte skilles på lyst himmelblå skiver som ung, og sporer som er nesten runde.