F3 Lagdelte fullsirkulerende (mono- og dimiktiske) naturlig fisketomme vannmasser

Sirkulerende innsjøvannmasser omfatter økosystemer i stillestående vann (lentiske systemer), det vil si ferskvannsforekomster med lang oppholdstid og forekomst av en fullstendig næringskjede som inneholder krepsdyrplankton. Fullsirkulerende vannmasser betyr at det minst en gang per år skjer en fullstendig omrøring av vann fra ulike dyp, som blant annet fører oksygenrikt overflatevann ned i de dypeste delene av innsjøen.

Fordi vann har ulik tetthet ved ulike temperaturer, vil det i de aller fleste dype innsjøer i lavlandet etablere seg en temperatursjiktning i løpet av sommeren, med et temperert vannlag øverst og et kaldere lag under, etter en periode med soloppvarming. Overgangen fra temperert vann til kaldt vann, som kalles termoklinen eller sprangsjiktet, er definert ved en temperaturendring på minst en grad per dybdemeter. Det varme laget over termoklinen kalles epilimnion. Det kaldere laget under termoklinen kalles hypolimnion. Etableringen av et sprangsjikt innebærer en balansegang mellom solinnstråling som varmer opp vannet og vind som fører til omrøring av vannmassene og hindrer etablering av et sprangsjikt. Det er derfor kun på seinsommeren at man finner etablerte sprangsjikt, og da gjerne i innsjøer med størst dyp over 15 m. Vår og høst fører nedkjøling av overflatevannet og vindeksponering til at vannmassene i innsjøen sirkulerer. Det innebærer at større innsjøer over tregrensa svært sjelden utvikler et tydelig sprangsjikt. Er en innsjø isdekt om vinteren, vil vannmassene ikke sirkulere. En presis fastsetting av sprangsjiktet krever temperaturmålinger på ulike dyp gjennom sesongen, spesielt fra midtsommer til starten på høsten. Begrepene «monomiktisk» og «dimiktisk» benyttes om innsjøer som vanligvis er lagdelte, med fullsirkulasjon én, henholdsvis to ganger i året.

Som en praktisk tilnærming ved kartlegging, kan størrelsen på innsjøen, som kommer til uttrykk gjennom LKM-en SM Størrelsesrelatert miljøvariasjon (i vannsystemer), brukes som en indikator på om sjøen kan være sjiktet eller ikke. Innsjøer med areal over 5 km² og et middeldyp over 15 m, er definert som «stor og dyp innsjø» (SM·b; stor og dyp vannforekomst). Innsjøer med areal mellom 0,5 km² og 5 km² og middeldyp over 15 m (SM·c, middels stor og dyp vannforekomst), er definert som en «middels stor innsjø». De store og dype innsjøene og de middels store innsjøene vil vanligvis være sjiktet, og vannmassene tilhører F3 Lagdelte fullsirkulerende (mono- og dimiktiske) naturlig fisketomme vannmasser eller F1 Lagdelte fullsirkulerende (mono- og dimiktiske) vannmasser med fiskesamfunn. Innsjøer som har et areal mellom 0,05 km² og 0,5 km² og største dyp mellom 5 og 15 m (SM·d, liten og temmelig dyp vannforekomst) er her definert som «liten innsjø». Disse vil kunne være sjiktet hvis de er relativt skjermet for vind og er dype. Innsjøer som ligger vindutsatt ved kysten eller over tregrensa, vil ofte ikke være sjiktet, og vannmassene tilhører da F4 eller F2. Vannforekomster som er mellom 0,005 og 0,05 km² og har et største dyp som er mindre enn 5 (–10) m (SM·e, liten og grunn vannforekomst), er her definert som «stort tjern», mens vannforekomster mellom 500 og 5000 m² og med største dyp mindre enn 5 m (SM·f) er definert som «lite tjern». Vannforekomster med areal under 500 m² betegnes «dam» eller «pytt». Tjern, dammer og pytter er i utgangspunktet ikke sjiktet og regnes til polymiktiske innsjøer (F4 Lagdelte fullsirkulerende (mono- og dimiktiske) vannmasser med fiskesamfunn eller F2 Ikke-lagdelte (polymiktiske) vannmasser med fiskesamfunn). Det er altså bare de små innsjøene (SM·d) som ikke lar seg tilordne F3/F1 eller F4/F2 på grunnlag av størrelse og dyp.

Hovedtypen F3 skilles fra F1 Lagdelte, fullsirkulerende (mono- og dimiktiske) vannmasser med fiskesamfunn ved mangel på fisk. Det er usikkert om det eksisterer store og dype innsjøer (SM·b) med temperatursjikt, som mangler fisk. Fisk, enten naturlig innvandret eller satt ut av mennesker, finnes i alle store og dype, lagdelte innsjøer. F3 er derfor begrenset til små (SM·d), kanskje også middels store (SM∙c) innsjøer.

Sirkulerende innsjøvannmassers organismesamfunn inneholder pelagiske organismer, både aktivt svømmende (nekton) og passivt flytende arter (plankton), samt organismer som lever i og på vannoverflata (neuston). Det er spesielt for dyreplanktonsamfunnet at det er stor forskjell mellom F3 og F1. Vannmassen i F3 er ofte dominert av store planktoniske krepsdyrarter som i lite grad tåler fiskepredasjon. Som økosystem er sirkulerende innsjøvannmasser et delvis lukket system.

F3 Lagdelte, fullsirkulerende (mono- og dimiktiske), naturlig fisketomme vannmasser er delt inn i seks grunntyper basert på variasjonene innenfor to miljøvariabler:

KA Kalkinnhold (hLKM). For denne hovedtypen er variabelen delt inn i de fire hovedtypetilpassede trinnene basert på basistrinn 1) svært kalkfattig (KA∙ab, < 1 mg Ca/l), Noe kalkfattig (KA∙cd, 1–4 mg Ca/l), kalkrik (KA∙efg, 4–20 mg Ca/l) og svært kalkrik (KA∙hi, > 20 mg Ca/l), på grunnlag av variasjon i påvekstalger og bunndyr langs denne gradienten.

HU Humusinnhold (vannfarge) (tLKM). For denne hovedtypen er variabelen delt inn i de to hovedtypetilpassede trinnene basert på basistrinn 1) klart vann (HU∙0a, 0–30 mg Pt/l) og 2) humøst vann (HU∙bc¤, > 30 mg Pt/l).

F3-1 Svært kalkfattige og klare lagdelte vannmasser uten fisk

F3-2 Svært kalkfattige og humøse lagdelte vannmasser uten fisk

F3-3 Noe kalkfattige og klare lagdelte vannmasser uten fisk

F3-4 Noe kalkfattige og humøse lagdelte vannmasser uten fisk

F3-5 Moderat kalkrike lagdelte vannmasser uten fisk

F3-6 Svært kalkrike lagdelte vannmasser uten fisk

For denne hovedtypen kan tre underordnede miljøvariabler (uLKM) beskrive ytterligere variasjon innenfor de seks grunntypene.

SA Marin salinitet (uLKM). Vannmasser uten salt (SA·0, 0 ppt) kan skilles fra saltvannspåvirkede vannmasser (SA·a, 0–0,5 ppt).

TU Turbiditet (uLKM). Vannmasser med lav turbiditet (TU·0ab, STS < 10 mg/l) kan skilles fra turbide vannmasser (TU·c¤, STS > 10 mg/l).

OM Oksygenmangel (uLKM). Vannmasser med rikelig oksygen (OM·0, > 2 ml O₂/l) kan skilles fra vannmasser med periodevist lavt oksygeninnhold (OM·a, < 2 ml O₂/l).