O2 Elvesedimentbunn
Omfatter elvebunn med bunnsubstrat som regelmessig flyttes på av elvevannet.
O2 Elvesedimentbunn omfatter flyttbare sedimenter i elv, det vil si med kornstørrelser fra 512 mm i store, svært strømutsatte elver til fin leire i stilleflytende elver. Med unntak av elver med sedimentbunn av blokker, som har svært sparsom vegetasjon, kan karplanter finnes. Spesielt på litt mindre strømutsatt og ikke spesielt kalkfattig sedimentbunn, kan det finnes en artsrik flora av begroingsalger, moser og karplanter. Uavhengig av sedimenttype, inngår ikke bestander av store sumpplanter (makrohelofytter) og undervannsvegetasjon (langskuddsplanter og kransalger) med dekningsgrad over 25 % i denne hovedtypen. Slike bestander utgjør egne hovedtyper (L4 Helofyttsump og L5 Ferskvanns-undervannseng). Samfunn av insekter, f.eks. steinfluer Plecoptera og vårfluer Trichoptera, er vanlig på ru sedimentbunn, f.eks. med hulrom. Hovedtypen O2 er svært vanlig i Norge og forekommer i et stort spekter av elveløpstyper.
Elvesedimentbunn O2 i elva Atna i kommunene Stor-Elvdal og Sør-Fron.
Definisjon og avgrensning
Hovedtypen O2 omfatter sedimentbunn i elv, som kan bestå av kornstørrelser fra 512 mm (blokker) ned til fin leire (< 1/4096 mm, dvs. 0,0002 mm), og altså spenner over mer enn seks størrelsesordener. Til sedimentbunn regnes all bunn som kan flyttes av elvevannets strømningsenergi i en 10-årsflom. Sedimentbunn kjennetegnes ved at substratet ofte består av avrundete «korn», slipt og formet under transport nedover i elveløpet.
Det er i flomsituasjoner at de største kornstørrelsesfraksjonene i elvene flyttes. For å flytte blokker mellom 256 and 512 mm kreves en strømningsenergi > 400 W/m2, noe vi bare finner i særlig store elver i bratte elveløp. I de fleste elvene i Norge, vil de største partiklene som regnes til sedimentbunn være mellom 128 og 256 mm. Uansett bekkenes eller elvenes størrelse, vil det med andre ord være vannføringen og sedimentkilden som bestemmer om elvebunnen er sedimentbunn eller fastbunn. Elveløpets helning, vannføringen og flomregimet bestemmer hvilke kornstørrelser elvevannet kan flytte, og fastsetter dermed den øvre kornstørrelsesgrensa for hva som regnes som sedimentbunn i en gitt elv eller bekk. Elvebunn som ligger fast, tilhører hovedtypen O1 Fast elvebunn.
O2 Sedimentbunn i elv forekommer over hele størrelsesspekteret, fra de minste bekkene til våre største elver. Selv i elver som renner over fast fjell, vil det finnes større eller mindre flekker med sedimentbunn, f.eks. i kulper, mellom steiner og blokker og i stille partier. I slike tilfeller dekker sedimentbunn oftest et mindre areal enn minstearealet for utfigurering, selv i de fineste kartleggingsmålestokkene. Sedimentbunnen vil da måtte inngå i mosaikker eller sammensatte kartfigurer (hvis arealet er stort nok) eller generaliseres bort. I store og mellomstore elver, vil vannmassenes strømningsenergi i flomperioder ofte sortere substratet slik at grensa mellom sedimentbunn og fastbunn (fast fjell) blir skarp. I mindre elver og bekker forekommer derimot fast elvebunn ofte i finmosaikk med sedimentbunn. På slike lokaliteter kan hele kornstørrelsesspekteret forekomme over relativt korte avstander.
Det er viktig å være klar over at de hovedtypetilpassede trinninndelingene av kalkinnholdsgradienten (KA) i elv og innsjø er forskjellige. Årsaken er at elvevannet generelt har lavere kalsiumkonsentrasjon enn vannet i innsjøer, det vil si at elvevann og innsjøvann i samme vassdrag, med samme nedbørfelt, normalt vil ha betydelig forskjellig kalsiumkonsentrasjon. Kalkinnhold over 20 mg Ca/l forekommer bare i bekker eller mindre «underjordiske» elver som renner igjennom kalkstein eller marmor. Merk også at begrepene som er brukt til å beskrive de hovedtypetilpassete trinnene langs KA på elvebunn (og dermed til å navnsette grunntyper og kartleggingsenheter), ikke har samme betydning som på innsjøbunn. For eksempel brukes ‘moderat kalkrik’ om KA∙cd i O1 Fast elvebunn, mens samme begrep brukes om KA∙efg i L1 Innsjøbunnsystemer.
På blokker og steiner er en påvekstflora med en kombinasjon av grønnalger og mose vanligst. Karplanter forekommer bare der det ikke er for sterk strøm. På finsubstrat, med eventuelt innslag av silt og leire, kan det finnes en arts- og individrik karplanteflora. Spesielt i de nedre og mer sakteflytende partiene av store vassdrag som Glomma- og Drammensvassdraget, er det store forekomster av «pusleplanter». Til denne plantegruppen hører arter som trefelt evjeblom Elatine triandra, vasskryp Lythrum portula, evjesoleie Ranunculus reptans, sylblad Subularia aquatica, og firling Tillaea aquatica. Pusleplantesamfunnene kommer ofte til syne på seinsommeren og høsten, når vannstanden er lavere.
Helofyttvegetasjon i tilknytting til L4 Helofyttsump langs elvebreddene og langskuddsvegetasjon i L5 Ferskvanns-undervannseng i stilleflytende partier i elva, skal tilordnes egne hovedtyper. Disse hovedtypene, som er definert av de to kategoriene av «strukturerende artsgrupper», er plassert i hovedtypegruppe L Innsjøbunnsystemer fordi de tette plantebestandene reduserer vannhastigheten og gjør at artssammensetningen mellom L4 og L5 i innsjø og elv ikke er nok forskjellig til at det er grunnlag for å skille ut parallelle hovedtyper i innsjø og i elv. Tilordning til hovedtypene L4 og L5 forutsetter at den definerende vegetasjonen (henholdsvis makrohelofytter og langskuddplanter) dekker mer enn 25 %. For beskrivelse av arter og plantesamfunn i vann og hvilke trinn langs KA kalkinnholdsgradienten de forekommer, se faktaarkene til hovedtypene L4 Helofyttsump og L5 Ferskvanns-undervannseng. Samfunn av insekter, f.eks. steinfluer Plecoptera og vårfluer Trichoptera, er vanlig på sedimentbunn i elv.
Elvesedimentbunn O2 i elva Atna ved Straumbu i Folldal kommune.
Elvesedimentbunn O2 bestående av fin sand (D50 = 0,5 mm) i Atna i Folldal kommune.
Grunntypeinndeling
O2 Elvesedimentbunn er delt inn i 22 grunntyper basert på variasjonen innenfor fem miljøvariabler:
DK Dominerende kornstørrelse (hKLM). For denne hovedtypen er variabelen delt inn i de seks hovedtypetilpassede trinnene basert på basistrinn 1) leire (DK·abc, < 1/512 mm), 2) silt (DK·defgh, 1/512–1/16 mm), 3) sand (DK·ijkl, 1/16-1 mm), 4) fin grus (DK·mnop, 1–16 mm), 5) grus (DK·qr, 16–64 mm) og 6) stein (DK·stu, 64–512 mm).
KA Kalkinnhold (hLKM). For denne hovedtypen er variabelen delt inn i de fire hovedtypetilpassede trinnene basert på basistrinn 1) svært kalkfattig (KA·a, < 0,5 mg Ca/l), 2) noe kalkfattig (KA·b, 0,5–1 mg Ca/l), 3) moderat kalkrik (KA·cd, 1–4 mg Ca/l) og 4) svært kalkrik (KA·efgh, > 4 mg Ca/l), på grunnlag av variasjon i påvekstalger og bunndyr langs denne gradienten.
HU Humusinnhold (vannfarge) (tLKM). For denne hovedtypen er variabelen delt inn i de to hovedtypetilpassede trinnene basert på basistrinn 1) klar (HU·0a, 0–30 mg Pt/l) og 2) humøs (HU·bc¤, > 30 mg Pt/l).
TU Turbiditet (tLKM). For denne hovedtypen er variabelen delt inn i de to hovedtypetilpassede trinnene basert på basistrinn 1) klar (TU·0ab, STS < 10 mg/l) og 2) turbid (TU·c¤, STS > 10 mg/l).
NT Næringstilførselsstillegg (tLKM). For denne hovedtypen er variabelen delt inn i to hovedtypetilpassede trinnene basert på basistrinn 1) ingen næringstilførsel (NT·0ab) og 2) utstrømspåvirket (NT·¤).
Oversikt over grunntyper
02-1 Kalkfattig siltbunn i klar elv
02-2 Kalkfattig sandbunn i klar elv
02-3 Kalkfattig fin grusbunn i klar elv
02-4 Kalkfattig grov grusbunn i klar elv
02-5 Svært kalkfattig steinbunn i klar elv
02-6 Noe kalkfattig steinbunn i klar elv
02-7 Kalkrik siltbunn i klar elv
02-8 Kalkrik sandbunn i klar elv
02-9 Kalkrik fin grusbunn i klar elv
02-10 Kalkrik grov grusbunn i klar elv
02-11 Moderat kalkrik steinbunn i klar elv
02-12 Svært kalkrik steinbunn i klar elv
02-13 Siltbunn i humøs elv
02-14 Sandbunn i humøs elv
02-15 Fin grusbunn i humøs elv
02-16 Grov grusbunn i humøs elv
02-17 Kalkfattig steinbunn i humøs elv
02-18 Kalkrik steinbunn i humøs elv
02-19 Utstrømspåvirket kalkfattig elvebunn
02-20 Utstrømspåvirket kalkrik elvebunn
02-21 Turbid elvesedimentbunn
Variasjon
For denne hovedtypen kan to underordnede miljøvariabler (uLKM) beskrive variasjonen innenfor de 21 grunntypene i større detalj.
SA Marin salinitet (uLKM). Sedimentbunn i ferskvann (SA·0, 0 ppt) kan skilles fra saltsprutpåvirket sedimentbunn (SA·a, 0–0,5 ppt).
SO Sedimentopphav fra suspendert materiale (uLKM). Sedimentbunn med marin opprinnelse (SO·a) kan skilles fra sedimentbunn med opphav i bre-avsetninger (SO·b).