L9 Innsjøbunn preget av oksygenmangel
Denne hovedtypen omfatter bunn i innsjøer hvor permanent stagnerende bunnvann fører til oksygenmangel.
L9 Innsjøbunn preget av oksygenmangel omfatter bunnen i innsjøer med permanent stagnerende bunnvann. Disse innsjøene kalles meromiktiske innsjøer og har et tungt, kaldt vannlag på bunnen, under sprangsjiktet, oftest på mer enn 10 meters dyp. Bunnvannet blander seg aldri med resten av vannet i innsjøen og er derfor fritt for oksygen. Innsjøbunn preget av oksygenmangel huser et svært artsfattig samfunn som hovedsakelig inneholder bakterier.
Padderudvatnet, en meromiktisk innsjø i kommunene Asker og Lier, som har innsjøbunn preget av oksygenmangel.
Definisjon og avgrensning
Hovedtypen L9 Innsjøbunn preget av oksygenmangel omfatter bunn i innsjøer med ikke-sirkulerende vannmasser som kjennetegnes ved lite eller helt fravær oksygen og forekomst av spesielle kjemiske forhold. Dette dypvannssjiktet med saltanrikning kalles monimolimnion. Innsjøer kan ha permanent stagnerende bunnvann av mange ulike årsaker og grupperes på grunnlag av disse årsakene og bunnvannets kjemiske egenskaper. Bunnvannet i meromiktiske innsjøer kan ha høy konsentrasjon av karbondioksid (CO2), metan (CH4), kalsium (Ca), jern (Fe) og/eller mangan (Mn).
Den meromiktiske tilstanden kan skyldes anrikning av oppløst stoff i dypvannet, for eksempel bikarbonat av kalsium, magnesium, jern og mangan. Denne typen saltanrikning er som regel forårsaket av bakterielle prosesser i innsjøens dypvann og sedimenter, og innsjøene betegnes da som biogent meromiktiske. Biogen meromiksis kan også skyldes akkumulering av jern i monimolimnion (jernmeromiksis). En annen type, krenogent (kildefødt) meromiktiske innsjøer, får tilført sitt tunge bunnvann fra mineralholdige kilder. En spesiell og sjelden form for meromiksis finnes i noen norske vann langs kysten, som har gammelt (relikt) sjøvann i monimolimnion. Dette er de siste rester av saltvannet i fjorder som har blitt avsnørt fra havet under landhevningen.
De meromiktiske innsjøene er ofte små og dype. En ofte medvirkende årsak til dannelse av meromiktiske sjøer er, i tillegg til de kjemiske og biologiske prosessene, at innsjøen ligger skjermet for vindeksponering slik at energitilførselen blir for liten til å sirkulere vannmassene. Den spesielle, oksygenfrie innsjøbunnen er svært artsfattig og domineres av bakterier.
Grunntypeinndeling
L9 Innsjøbunn preget av oksygenmangel er betinget av OM Oksygenmangel (anoksis, dLKM, OM·b+) og delt inn i seks grunntyper basert på variasjonen innenfor to miljøvariabler:
FK Ferskvannsforekomster med avvikende kjemisk sammensetning (hLKM). For denne hovedtypen er variabelen delt inn i seks hovedtypetilpassede klasser basert på basisklasser 1) uten kjemisk avvikende innhold (FK·0) og etter årsak til avvikende innhold som 2) gammelt havvann (FK·a), 3) saltholdig vann (FK·b), 4) jernholdig vann (FK·c), 5) kalkrikt vann (FK·d) og 6) humusrikt vann (FK·e).
OM Oksygenmangel (tLKM). For denne hovedtypen er variabelen delt inn i to hovedtypetilpassede trinn basert på basisklasser 1) periodisk oksygenmangel (OM·b) med oksygenfritt minst hvert 6. år og 2) oksygenfritt (anoksisk) (OM·¤) med bunn som har kontakt med vann med mer enn 2 mg O2/l sjeldnere enn hvert 6. år.
Oversikt over grunntyper
L9-1 Innsjøbunn med periodisk oksygenmangel
L9-2 Anoksisk innsjøbunn med gammelt havvann
L9-3 Anoksisk innsjøbunn betinget av saltholdig kildevann
L9-4 Anoksisk innsjøbunn betinget av jernholdig vann
L9-5 Anoksisk innsjøbunn betinget av kalkrikt vann
L9-6 Anoksisk innsjøbunn betinget av humusrikt vann
Variasjon
For L9 Innsjøbunn preget av oksygenmangel er det ingen uLKMer som beskriver ytterligere variasjon.