Stor bananslørsopp Cortinarius mussivus (Fr.) Melot

Stor bananslørsopp tilhører en gruppe Phlegmacium-slørsopper (sammen med blant annet bananslørsopp Cortinarius nanceiensis og duftslørsopp C. percomis) som mangler en kantet knoll nederst på stilken. Stor bananslørsopp har en stilk som gjerne er tykkest på midten, og avsmalende nedover, med en ofte rotlig forlenget basis som stikker dypt ned i bakken. Noen ganger kan stilken være sterkt oppsvulmet og nesten deformert.

Hatten er grågul i hattkanten hos unge individer, mens en mer olivengrå til olivenbrun farge etter hvert sprer seg fra hattsentrum. Skivene er først lyst grågule til voksgule, mens stilk og kjøtt er tydeligere grønngult farget (særlig i stilktoppen). Soppen har en lukt av bananskall ved gjennomskjæring, med alder – og særlig hvis soppen ligger framme på utstilling – utvikles en gjennomtrengende jordaktig lukt som gjør at noen personer har problemer med å befinne seg i samme rom som den.

Stor bananslørsopp trives best i moserik kalkgranskog, kalkfuruskog og rik olivinfuruskog, gjerne i tidligere beiteskog, med spredte, grove furuer og yngre graner imellom. Arten opptrer også i rik lågurtgran- og furuskog, selv om tyngdepunktet er i kalkskog. Den er, per 2021, kjent fra et drøyt hundretalls lokaliteter, og med tre kjerneområder; fjordstrøk i Møre og Romsdal (inkludert olivinfuruskoger), kambro-silur-bygdene over Ringerike-Hadeland og Mjøstrakten, samt Snåsavatn-området i Nord-Trøndelag.

Forøvrig er det gjort funn fra indre Telemark, Sigdal, Hallingdalen, Valdres, Etna-Dokka-dalførene, Lesja, Sør-Trøndelag, samt ved verdensnordgrensa i Hattfjelldal i Nordland. I Sverige har arten et lite utbredelsesområde i Jämtland-Dalarne, men ellers i Europa er denne ytterst sjelden (noen få funn blant annet fra Tyskland, Russland i Kaukasus).