Kalksteinslørsopp er blant våre sjeldneste og mest eksklusive kalkbarskogsopper.

Kalksteinslørsopp er karakterisert av en kantet, avflatet knoll nederst på stilken, og en okerbrun hatt med blåskjær i kanten som ung. Arten er sammen med den sterkere blå «storebror» koboltslørsopp Cortinarius cobaltinus blant våre sjeldneste og mest eksklusive kalkbarskogsopper, og opptrer bare i våre rikeste og mest velutviklede kalkgranskoger.

Kjennetegn

Kalksteinslørsopp har en lyst gråokerbrun hatt med et svakt blåskjær som ung, helst langs kanten. Skivene er lyst lilla, men lillatonen opptrer ofte bare i skiveeggen. Stilken er blågrå, med en sterkt kantet og flattrykt knoll nederst. En dråpe med kaliumhydroksid (KOH 10–40 %) gir sterkt rosarød farge på knoll og hattkant.

Habitat og utbredelse

Kalksteinslørsopp er funnet mest i kjerneområdene for kalkgranskog i Norge; med et fåtalls funn ved Randsfjorden og Mjøsa på Østlandet, dessuten enkeltfunn i Etnedal og Østerdalen, men hovedutbredelsen er i Steinkjer-Snåsa-området i Nord-Trøndelag med et titalls funn (per 2021). Arten er registrert nord til Grane i Nordland. Sammen med funn på omtrent samme breddegrad i Sverige, representerer dette verdensnordgrensen for arten. Arten har et kjerneområde i Jämtland i Sverige, og er funnet sør til Dalarne. Den har en tilsvarende utbredelse i nordøstre og midtre deler av Finland.

Arten er kun så vidt kjent utenfor Norden (funn fra Nordøst-Frankrike og Nord-Italia; Schmidt-Stohn mfl. 2018), og har mer enn 25 % av sine totale forekomster i Norge.

Forvekslingsarter

Kalksteinslørsopp er nært beslektet med koboltslørsopp Cortinarius cobaltinus, og de opptrer i samme områder; koboltslørsopp har imidlertid en mer sørlig tendens i Norden, og skiller seg ut ved å være kraftig lillablå på deler av hatten som helt ung. Videre har kalksteinslørsopp litt lengre og smalere sporer enn koboltslørsopp, men sporevariasjonen mellom de to overlapper, slik at artene ikke alltid kan identifiseres på grunnlag av denne karakteren (Schmidt-Stohn mfl. 2018).

For øyeblikket er disse to å betrakte som semi-kryptiske arter, det vil si arter som har forskjeller i utseende (morfologiske karakterer), men der disse karakterene overlapper, og det ikke alltid er mulig å skille dem uten en DNA-analyse (Schmidt-Stohn mfl. 2018).