Svalbard - terrestrisk

Varme kilder, Arktisk steppe og kalkrike utforminger av Permafrost-myrkant er kritisk truete naturtyper på Svalbard. De øvrige naturtypene er vurdert som livskraftige LC, med unntak av fire nær trua naturtyper. Generelt er klimaendringer den viktigste påvirkningsfaktoren.

Forklaring på forkortelsene
Høyarktiske områder finnes i Norge på øygruppa Svalbard (inkludert Bjørnøya) samt på den vulkanske øya Jan Mayen. Sistnevnte er ikke inkludert i vurderingen på grunn av manglende kunnskapsgrunnlag. 

Beskrivelse av høyarktiske terrestriske områder

Svalbard består av noen store og en rekke mindre øyer, bl.a. Edgeøya (5 073 km2), Barentsøya (1 288 km2) og Nordaustlandet (14 443 km2). Totalt dekker landområdene på øygruppen Svalbard et areal på 61 022 km2.

Klima

Klimaet på Svalbard er sterkt influert av den nordatlantiske havstrømmen (en forlengelse av golfstrømmen). I et helt overordnet perspektiv er derfor de sørlige og vestlige områdene på øygruppen mindre kalde enn de nordlige og østlige områdene. Ofte er imidlertid regionale gradienter mer dominerende og påvirker de terrestriske miljøene i vesentlig større grad enn storskala forhold. Graden av oseanitet er for eksempel svært viktig. Kystområdene på vestsiden av Spitsbergen ligger trolig i svakt oseanisk seksjon mens de indre dalstrøkene har svakt kontinentale forhold og enkelte forekomster av klart kontinental seksjon (Elvebakk og Nilsen 2002). Dette er de eneste stedene i Norge der klart kontinental seksjon forekommer i et isfritt område. Gradienten fra svakt oseanisk til klart kontinental på Spitsbergen er i norsk sammenheng den største og med forekomst innen kortest distanse.

På vestsiden av Spitsbergen og på Prins Karls Forland fører oseaniteten, i kombinasjon med den nordatlantiske havstrømmen, til at vekstsesongen kan være noe lengre enn inne i de mer kontinentale fjordstrøkene, og dette kompenserer for lavere middeltemperaturer i månedene med vekst (Joly mfl. 2015). Graden av oseanitet avtar generelt i nordøstlig retning, fordi pakkisen er mer stabil i disse områdene og demper de faktorene som genererer et oseanisk klima.

Mellomarktisk tundrasone er den mest klimagunstige sonen. Den har en begrenset utbredelse i lavlandet i de indre fjordstrøkene på Spitsbergen, samt på Bjørnøya. Nordarktisk tundrasone har vid utbredelse i høydebeltet ovenfor mellomarktisk tundrasone. Utenfor indre fjordstrøk på Spitsbergen dominerer denne sonen i lavlandet, trolig også på de dårlig undersøkte øyene Edgeøya og Barentsøya. Polarørkensonen er den nordligste bioklimatiske sonen. Den har også stor utbredelse i høyden på hele øygruppa og kommer ned til havnivå i de nordøstlige landområdene på Spitsbergen og dominerer på Nordaustlandet.

Berggrunn og sedimentforhold

Berggrunnsgeologi og sedimentforhold spiller også en stor rolle for utviklingen av naturtyper på Svalbard. Naturtyper der sedimentene eller berggrunnen er blottet, er vesentlig vanligere enn i boreale miljø. Sedimentære bergarter dominerer på øygruppen, og de har opphav fra en rekke tidsepoker. Sandstein, siltstein og leirskifre dominerer Spitsbergen fra Reinsdyrflya i nord til Sørkapp i sør. De sedimentære bergartene er generelt sterkt utsatt for frostvitring. De fleste dalsider er dekket av svært aktive rasmarker og i slakere terreng i høyden finnes ofte et tykt lag av finmalt vitringsmateriale fra de stedegne bergartene. Vitringsmateriale finnes også i sedimentfylte basseng i dalgangene. Frostprosessene i det aktive laget (det laget av permafrosten som smelter i løpet av sommeren) bearbeider og sorterer i stor grad finmaterialet fra de sedimentære bergartene og gir opphav til strukturer som polygonmark og frostpanner. Den stadige omrøringen og oppknusingen av sedimentene gjør også at mineralkomposisjonene går i oppløsning, noe som oftest fører til at pH i jordsmonnet er relativt høy, tilsvarende «svakt kalkrikt» i NiN-terminologi. I områdene med sedimentære bergarter, fra Sassendalen sentralt på Spitsbergen og nordvestover mot Billefjorden og Dicksonfjorden, finnes store forekomster av kalkstein og evaporitter (gips), noe som gir svært kalkrike forhold i disse områdene. Karbonatbergarter finnes også spredt rundt om på øygruppen blant annet i Krossfjorden og på Nordaustlandet.

Langs vestkysten av Spitsbergen går et belte med metamorfe bergarter, som er rester etter en fjellkjededannelse. I dette området er det forekomster av hardere bergarter som kan gi sure substrater og med større lokal variasjon enn i de sedimentære områdene. I nordvest fra litt sør for Magdalenefjorden og nordover og østover til vestsiden av Raudfjorden er det et område med granitt, noe som gir svært sure substrater. Tilsvarende forhold finnes stedvis på nordsiden av Nordaustlandet. Dette er de eneste stedene på Svalbard der en kan få utviklet naturtypen blokkmark, fordi den harde granitten vitrer svært sakte videre til finmateriale. Øst for Wijdefjorden (Ny-Friesland) og mot norddelen av Nordaustlandet er det eldre bergarter med en blanding av sedimentære, intrusive og metamorfe bergarter og dermed større variasjon i substrater.

Vurderte naturtyper

Alle hovedtyper på natursystemnivå i NiN, med forekomster i Arktis, er i utgangspunktet vurderingsenheter. Det ble også utført en grundig gjennomgang av alle grunntyper, kombinasjoner av grunntyper samt fraksjoner av grunntyper skilt ut på bakgrunn av beskrivelsessystemet i NiN. Dette ble gjort for å vurdere hvorvidt kombinasjoner/fraksjoner av grunntyper kunne være mer truet enn hovedtypen de tilhører og dermed kvalifisere til å bli egne vurderingsenheter. Totalt ble det vurdert 29 enheter som er aktuelle i høyarktis, 26 av disse på hovedtypenivå. Tre enheter er derimot kombinasjoner eller fraksjoner av grunntyper:

En kombinasjon av fuglefjell-enger (Fuglefjell-eng T8-1, T8-2, T8-3) ble skilt ut for å kunne rødlistevurdere naturtypene knyttet til større fuglefjell, uten å ta med de sterkt fuglegjødslede områdene i flatt terreng og på øyer, undertyper som er i fremgang på grunn av økning i gåsebestandene.

Det var også behov for å skille ut fraksjoner av permafrostbetinget våtmark som vurderingsenheter, men de torvdannende og saltpåvirkede arealene av permafrostbetinget våtmark fanges ikke opp av dagens beskrivelser i NiN. Beskrivelsene av våtmarkstyper er samlet i hovedtypen V7 Arktisk permafrost-våtmark. Denne typen er beskrevet som et sumppreget miljø uten nevneverdig torvproduksjon, dominert av karplantehelofytter og moser som flyter i et vannspeil som ligger i eller like over markoverflata. Torvproduserende og permafrostbetingede våtmarkstyper, som har langt større utbredelse på Svalbard enn de sumppregede arealene, faller dermed utenfor definisjonen av Arktisk permafrost-våtmark V7. Slike arealer kan heller ikke uten videre innlemmes i V1 Jordvannsmyr. Ordinære myrsystemer er ikke betinget av permafrost og smeltevann.

For å kunne innlemme torvproduserende permafrostbetingede våtmarker som vurderingsenheter, har vi innført begrepene «permafrost-myr» og «permafrost-myrkant”. Disse naturtypene har vannspeil noen centimeter nedenfor markoverflata, og har torvproduksjon. Ofte finnes en frodig og tett vegetasjon av gress- og starrarter (ikke helofytter). Typene i V7 Arktisk permafrostvåtmark er omdøpt til «Permafrost ferskvannssump» for å markere forskjellen til de torvdannende våtmarkssystemene. Vi har også med «Permafrost brakkvannssump» som representerer en brakkvannspåvirket versjon av tilsvarende system. Sistnevnte representerer variasjon som ikke er beskrevet i NiN per i dag. Skillet mellom permafrost-myr og permafrost-sump samsvarer i stor grad med resultatene hos Vanderpuye (2002) som beskrev våtmarksområder i Sassendalen. Sterkt intermediær til svært kalkrik permafrost-myrkant og permafrost brakkvannssump ble til slutt særskilt rødlistevurdert som fraksjoner av Arktisk permafrostvåtmark.

Vi vil også presisere at vi har valgt en strengere definisjon av begrepet mosetundra enn det som er beskrevet i NiN; dette for å unngå overlapp med våtmarkstypene nevnt ovenfor. Våre vurderinger av mosetundra omfatter kun mosedominerte torvproduserende areal i hellende terreng uten noe vannspeil fordi smeltevannet umiddelbart renner bort, og torva etter hvert blir innlemmet direkte i permafrosten. Slike systemer har et grunt aktivt lag og blir spesielt godt utviklet under fuglefjell. Vi oppfatter det likevel ikke slik at fuglegjødsling (eller annen gjødsling) er en forutsetning for at naturtypen skal utvikles.

Rødlista naturtyper

Av de 29 vurderte typene står 7 naturtyper på Rødlista.

Kritisk truete naturtyper

Varme kilder, Arktisk steppe og kalkrike utforminger av permafrost-myrkant er vurdert som kritisk truet CR på Svalbard. Årsaken til at de er kritisk truet er svært lite utbredelsesareal kombinert med en pågående forringelse eller nedgang (B-kriteriet).

Naturtypen Varme kilder finnes i to isolerte områder ved Bockfjorden. Faktisk utbredelsesareal er beregnet til å være under én km2, og det er registrert forringelse i fortid i form av tråkkskader i mikrostrukturene på sintrene og bading i de største kildene. Arktisk steppe har også et svært lite utbredelsesareal begrenset til klart kontinental seksjon hovedsakelig i Indre Wijdefjorden, men også fragmentarisk i Sassendalen og kanskje i et område i Dicksondalen som ennå ikke er undersøkt. Naturtypen er avhengig av svært tørre forhold og forventes å være svært sårbar ved overgang til et fuktigere klima. Kalkrike utforminger av permafrost-myrkant er meget sjeldent forekommende og finnes fragmentarisk i kalkområder på indre Spitsbergen. Naturtypen har noen svært sjeldne arter og er allerede blitt nedbygd i Longyearbyen-området og trolig berørt av overbeite i Ossian Sars-området i Kongsfjorden. Det har derfor vært en signifikant nedgang i areal og trolig en pågående forringelse.

Nær truete naturtyper

Permafrost-ferskvannssump, Polarørken, Fuglefjellenger og Strandenger er vurdert som nær truet NT. Permafrost-ferskvannssump vurderes å være svært utsatt for smelting av permafrost med økning av tykkelsen på det aktive laget. En vil da få en signifikant forringelse av naturtypen i form av utvikling mot permafrost-myr. Naturtypen antas å ekspandere sakte inn i nye arealer etterhvert som bioklimatiske grenser flytter seg, men ikke raskt nok til at en unngår en netto nedgang i areal.

Polarørken er i likhet med arktisk steppe svært følsom overfor klimaendringer. Dette er den kaldeste delen av Arktis, og naturtypen har derfor ingen ekspansjonsmuligheter inn i kaldere soner. Arealer med polarørken vil utvikle seg mot grastundra, og vi antar at denne utviklingen med arealtap og forringelse er så rask at det tilsier rødlisting i kategori NT.

Fuglefjellenger knyttet til større fuglefjell er avhengige av sjøfuglbestandene. Vi vurderer det slik at en stor andel av sjøfuglbestandene knyttet fuglefjell kan bli påvirket av endringer i havstrømmer og temperaturer, forflytning av fiskestammer, og fordeling av fiskekvoter. De endrede levekårene for sjøfugl vil ha innvirkning på naturtypen fuglefjell-eng (alle gjødslingsnivåer, men kanskje spesielt de overgjødslede). Endringene i havtemperaturer og utbredelse av fiskestammer skjer så raskt at vi kan forvente tilbakegang i areal innen 50 år, ikke bare i det enkelte fuglefjell, men også i hvor fuglene hekker for å ha lett tilgang til matressurser. Dette ligger til grunn for at vi regner fuglefjell-eng som nær truet etter D-kriteriet.

Strandenger forventes å bli negativt påvirket av at fjorder som før hadde fast is om vinteren, nå er preget av åpent vann og isskuring. De skjøre strandengene utvikles kun der de er beskyttet av stabil fjord-is mot bølgeslag og isskuring. En har derfor sett at områder som tidligere hadde strandenger, har utviklet seg til sterile mudderflater. Det er såpass stor andel av strandengene på Svalbard som finnes i den aktuelle fjordsonen, at naturtypen blir rødlistet i kategori NT.

Intakte naturtyper

Det er 22 vurderingsenheter som vurderes som intakt LC på Svalbard. Felles for disse er at de enten er lite påvirket av klimaendringer eller at de pågående klimaendringene enten fremmer typene, eller gjør det mulig for dem å ekspandere inn i områder nesten like fort som de blir tapt i andre områder. For noen typer antar vi at ekspansjonen vil gå vesentlig saktere enn tapene i andre områder. Blant disse vil vi spesielt nevne Mosetundra, som vi vurderer vil ha en tilbakegang i løpet av vurderingsperioden på 50 år, men som likevel ikke oppnår terskelverdier for NT etter gjeldende definisjoner for A- eller C-kriteriet. Smelting av permafrost vil trolig føre til at det aktive laget blir dypere i områder med mosetundra, og det vil komme inn karplanter og en får overgang til T3 Fjellhei leside og tundra. Dannelse av ny mosetundra etterhvert som arealer i nord og i høyden får egnede forhold, antas å være en vesentlig mer langsom prosess, og en har derfor en netto nedgang i denne eksklusivt høyarktiske naturtypen.

Påvirkningsfaktorer

Svalbards utilgjengelighet og strenge vern av store områder gjør at de fleste påvirkningsfaktorer knyttet til arealbruk er lite aktuelle. Et lite unntak fra dette er turismen som forårsaker slitasje på mye brukte ilandstigningsområder. Dette er en aktuell påvirkningsfaktor for noen få naturtyper som har svært liten utbredelse, slik som for eksempel de varme kildene i Bockfjorden-området.

Klimaendringer

Den klart viktigste påvirkningsfaktoren er de pågående klimaendringene. Vi har brukt klimafremskrivningene som er skissert i Førland mfl. (2010). I korte trekk er det snakk om moderate temperaturøkninger om sommeren på opp mot 2-3 grader over hele øygruppen, men noe høyere i sørøst rundt Edgeøya. I andre deler av året er imidlertid temperaturøkningen vesentlig mer dramatisk, opp mot 6-8 grader om vinteren i nordøst. Endringen er knyttet til fravær av stabil pakkis om vinteren i dette området. Når det gjelder nedbør er sommernedbøren beregnet å være relativt stabil, mens vinternedbøren (snø) er ventet å gå opp, spesielt i østre deler av øygruppa fra Edgeøya til Nordaustlandet (økning på 30-40 % frem mot 2050). Det må imidlertid nevnes at Svalbard generelt har beskjedne nedbørsmengder i dag, og noen områder er svært tørre. En dobling av vinternedbøren er derfor ikke så dramatisk som det kan høres ut som, men kan være nok til å sette marginale forekomstene av klart kontinental seksjon i indre fjordstrøk under sterkt press.

Effekter av klimaendringer vil ha både positiv og negativ påvirkning på Svalbards naturtyper. Typisk vil en del naturtyper som er knyttet til mellomarktisk tundrasone, slik som T3 Fjellhei, leside og tundra samt T7 Snøleier, øke i utbredelse på grunn av at mellomarktisk tundrasone får større utbredelse. Likeledes vil polarørkensonen få mindre utbredelse og naturtypen T28 Polarørken er trolig i tilbakegang. Flere andre naturtyper vil gå tilbake på eksisterende forekomster, men få en tilsvarende fremgang på nye tilgjengelige områder. Dette gjelder for eksempel permafrost-myr og T22 Fjellgrashei og grastundra.

Smelting av permafrost, som følge av klimaendringer, vil trolig føre til endringer i flere naturtyper. Større tykkelser på det aktive laget vil føre til at våtmarker som er avhengig av et grunt aktivt lag, vil få mer preg av fastmark og overgang til andre våtmarkstyper eller fastmarkstyper. Aktiv skredmark T17 vil åpenbart bli favorisert av en pågående smelting av permafrost som fører til mer jordras.

Generelt er det slik at det er de eksklusivt høyarktiske naturtypene som går tilbake på grunn av klimaendringer. Det er imidlertid kun et utvalg av disse som kommer på rødlista. Grunnen til det er at endringene går så sakte at en ikke oppnår terskelverdier for forringelse eller arealnedgang i løpet av en vurderingsperiode på bare 50 år frem i tid.

Andre påvirkningsfaktorer

For hovedtypen T8 Fuglefjelleng og fugletopp er gjødslingseffekten viktig. Effekten avhenger av variasjoner i sjøfuglbestandene

Beiting fra gås og rein påvirker også naturen på Svalbard. I de senere tiårene har utsetting av rein på Brøggerhalvøya, og begrenset jakt og tiltak for å øke gåsebestandene, gjort at disse artene har ekspandert på øygruppa og endret vegetasjonen i denne perioden. Vi har likevel lagt til grunn et mer historisk perspektiv og at utryddelsen av rein på Brøggerhalvøya var midlertidig (under 100 år) samt at gåsebestandene har vært desimert av jakt andre steder der artene oppholder seg. Både reinen og gjessene har sameksistert med naturtypene som er utviklet på Svalbard i tusenvis av år. Konsekvensene av de relativt resente menneskelige intervensjonene i bestandene, som har til hensikt å bringe dem tilbake til et nivå som de hadde tidligere, oppfatter vi derfor som en tilbakeføring til noe naturlig, med mindre det er noen helt spesielle effekter i lokale områder (som f.eks. på Lovénøyane i Kongsfjorden der økningen i gåsebestanden truer en nasjonal ansvartsart av planter).

Kunnskapsgrunnlaget

Den svært isolerte beliggenheten gjør at Jan Mayen er lite besøkt og dårlig kartlagt. De særegne substratene på lavagrunnen som hele øya består av, er ikke implementert i gjeldende versjon av Natur i Norge. Datagrunnlaget vurderes av den grunn til å være så dårlig at det ikke er mulig å gjøre en god inndeling i vurderingsenheter eller gjøre en rødlistevurdering. Det sterkt oseaniske klimaet og suksesjonstilstandene på lavamarkene antas imidlertid å være de dominerende faktorene som påvirker det terrestriske miljøet på den lille øya (577 km2), og disse faktorene antas å være stabile.

Svalbards landområder er også vanskelig tilgjengelige og selv i 2018 er det bare ytterst små deler som er feltkartlagt i en slik detalj at det er blitt utarbeidet kartfestede enheter av overflater og vegetasjon. Noen feltkartlegginger i lokalområder ble utført for flere tiår siden, slik som i Gipsdalen (Elven mfl. 1990) og Brøggerhalvøya (Brattbakk 1981). Det er også presentert heldekkende vegetasjonskart over Svalbard, slik som for eksempel Brattbakk (1983), Elvebakk (2005) og Johansen mfl. (2008). De to første er håndtegnede kart der en subjektivt etter beste evne har forsøkt å ekstrapolere erfaringsgrunnlag fra kartlegging i små områder over til hele Svalbard. I det sistnevnte kartet er ekstrapoleringen utført ved klassifisering av satellittbilder og er dermed mer generell. Felles for alle disse tre er imidlertid at datagrunnlaget for ekstrapoleringen er svært begrenset og usikkerheten stor. Ingen av de tre arbeidene har inndelinger som i noen særlig grad lar seg oversette til natursystem i NiN.

I forbindelse med utarbeidelsen av første utgave av Natur i Norge (1.0) ble det også utarbeidet beskrivelser av høyarktiske hovedtyper og grunntyper, samt innlemmet beskrivelser av antatt arktiske paralleller til alpine typer. Under revisjonen av NiN, som munnet ut i versjon 2.0 og 2.1, ble imidlertid ikke de høyarktiske typene vurdert på nytt. Vi kjenner kun ett tilfelle der en har forsøkt å anvende NiN til klassifisering av natur på Svalbard (Eidesen mfl. 2018). Denne rapporten konkluderte med at det er mye uavklart naturvariasjon på Svalbard, av grunnleggende karakter, som ikke er beskrevet i NiN. Dette inntrykket er blitt bekreftet under utarbeidelsen av rødlistevurderingen for høyarktiske naturtyper. Det er et stort behov for å videreutvikle NiN-systemet slik at det kan anvendes på Svalbard på en bedre måte enn nå, og helst uten det utgangspunktet at den arktiske variasjonen er en refleksjon av den alpine i Skandinavia. I det følgende nevner vi noen av de viktigste problemene vi har måttet forholde oss til under arbeidet med rødlista. Det kanskje aller mest basale spørsmålet vi har, er at betydningen av dreneringshindrende permafrost og et aktivt lag ikke er tatt inn i en videre inndeling av våtmarker og for å skille ut tundra fra alpine fjellheier og grasheier i T3 og T22. Videre mener vi det er behov for å gå opp grensene mellom T10 Arktisk steppe og T14 Rabbe, samt definere flere grunntyper innenfor T10 arktisk steppe. Variasjon i marin salinitet er aktuelt for våtmarksystemer i Arktis, men er ikke tatt inn som en del av definisjonen av den eneste beskrevne våtmarkstypen (V7 Arktisk permafrostvåtmark). Termen mosetundra er i litteraturen brukt om flere typer arealer med tykke mosematter på Svalbard. I NiN er T9 Mosetundra assosiert med fuglegjødsling eller sekundært med reinskitt. Betydningen av gjødsling for å få utviklet naturtypen, virker imidlertid dårlig dokumentert, og vi synes naturtypen har vært problematisk å håndtere. Til slutt vil vi nevne at navnsetting av T28 Polarørken er uheldig da naturtypen kan forveksles med den bioklimatiske sonen med samme navn. Det er behov for en bedre beskrivelse og inndeling av denne hovedtypen.

Referanser

Brattbakk, I. 1981. Brøggerhalvøya, Svalbard, vegetasjonskart 1:10,000. Oslo: Norsk Polarinstitutt.

Brattbakk, I. 1983. Svalbards vegetasjon. I: Baadsvik, K., Klokk, T. & Rønning, O. I. Fagmøte i vegetasjonsøkologi på; Kongsvoll 16.-18.3. 1980. Trondheim, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, Museet. University of Trondheim.

Eidesen, P.B., Arnesen, G., Elven, R. & Søli, G. 2018. Kartlegging av Ringhorndalen, Wijdefjorden: En uutforsket arktisk oase. Rapport til Svalbard miljøvernfond.

Elvebakk, A. 2005. A vegetation map of Svalbard on the scale 1:3.5 mill. Phytocoenologia 2005; Volum 35.

Elvebakk, A. & Nilsen, L. 2002. Indre Wijdefjorden med sidefjordar: eit botanisk unikt steppeområde. Rapport til Sysselmannen på Svalbard utgitt av Universitetet i Tromsø 66 s.

Elven, R., Eriksen, M.B., Elvebakk, A., Johansen, B.E. & Engelskjøn, T. 1990. Gipsdalen, central Svalbard; Flora, vegetation, and botanical values. - I: Brekke, B. & Hansson, R., red. Environmental atlas Gipsdalen, Svalbard. 61. Norwegian Polar Institute, Oslo. 27-66.

Førland, E.J., Benestad, R.E., Flatøy, F., Hanssen-Bauer, I., Haugen, J.E., Isaksen, K., Sorteberg, A. & Ådlandsvik, B. 2010. Klimautvikling i Nord-Norge og på Svalbard i perioden 1900-2100. Klimaendringer i norsk Arktis. Norsk Polarinstitutt rapportserie 135: 52.

Johansen, B., Tømmervik, H. & Karlsen, S.R. 2009. Vegetasjonskart over Svalbard basert på satellittdata. Dokumentasjon av metoder og vegetasjonsbeskrivelser. NINA Rapport 456. 54 s.

Joly, D., Arnesen, G., Malnes, E. & Nilsen, L. 2016. Building an indicator to characterize the thermal conditions for plant growth on an Arctic archipelago, Svalbard. Ecological Indicators 66:623-631

Vanderpuye, A. W., Elvebakk, A. & Nilsen, L. 2002. Plant communities along environmental gradients of high-arctic mires in Sassendalen, Svalbard. Journal of Vegetation Science 13: 875-884.