Et bergandpar på hekkeplassen under isløsningen. Hannen (til høyre) i praktdrakt (under paringstiden) er sterkt kontrastfarget med hvite flanker, gråvatret rygg og ellers svart kropp. Hodet er grønnsvart og øynene er gule. Hunnene (til venstre) har en brunlig kropp i ulike nyanser, store, hvite partier rundt nebbrota og ofte en lys flekk på kinnet bak øyet.

Berganda er en fåtallig hekkefugl i Norge. Den forekommer hovedsakelig ved grunne og næringsrike fjellvann. Hannene har grønnsvart hode, hvite flanker, gråvatret rygg og ellers svart kropp. Hunnene er brunlige. Mange overvintrer langs kysten av Norge. Berganda dykker etter føde, som gjerne er skjell eller snegler.

Kjennetegn

Berganda er med sine 40–51 cm og 700–1400 gram en mellomstor and med stort, rundt hode. Nebbet er gråblått med liten, svart spiss. I flukt er de lange, hvite båndene i bakkant av vingene lett synlige. Kjønnene er ulike.

Hannen i praktdrakt (under paringstiden) er sterkt kontrastfarget med hvite flanker, gråvatret rygg og ellers svart kropp. Hodet er grønnsvart og øynene er gule. Hunner og ungfugler har en brunlig kropp i ulike nyanser. Hunnene har store, hvite partier rundt nebbrota og om våren og sommeren ofte en lys flekk på kinnet bak øyet. Hanner i eklipsedrakt (utenfor paringstiden) framstår som en mellomting mellom en hann i praktdrakt og en hunn.

Hannens kurtiselyd er en kort boblende serie med "vypp-vypp-vypp". Hunnen har et skurrende "hæær-hæær-hæær". Begge lydene ligner lydytringene hos den nært beslektede toppanda, men ligger litt lavere i toneleie og kan delvis virke litt hardere.

Berganda hekker fåtallig ved grunne og næringsrike innsjøer, dammer og elver i tundrastrøk og heiområder.

Biologi

Berganda foretrekker grunne og gjerne næringsrike innsjøer, dammer og elver i tundrastrøk og heiområder.

Den dykker etter føde, som gjerne er skjell og snegler. Berganda spiser også noe krepsdyr og insekter, samt vannplanter.

Pardannelse skjer i løpet av vinteren. Hannen forlater hunnen når hun er i gang med ruging av eggene. Begge kjønn kan begynne å hekke fra de er ett år gamle, men de fleste venter til de er to år.

Reiret plasseres godt skjult blant gresstuer og lignende på bakken. Plasseringen er helst like ved vannkanten.

Ankomst til hekkeområdene skjer gjerne i mai, og eggleggingen skjer som regel i mai–juni. Normalt legges 10 egg (7–14), og de er gråoliven av utseende. Hunnen ruger eggene i 26–28 dager. Ungene forlater reiret og finner føde selv så snart de er klekket ut av egget. De passes av hunnen, og er flygedyktige etter 40–45 dager.

Utbredelse

Berganda hekker fra det nordvestlige Europa og østover gjennom de nordlige deler av Sibir og Nord-Amerika. I Norge hekker den fåtallig over hele landet. I Sør-Norge foretrekker den vann i lavere deler av fjellet.

Overvintringsområdene er langs kysten av Norge, hvor de ankommer fra hekkeplassene i september–november. Noen individer overvintrer trolig i de sørlige Nordsjølandene.

Bestandsstatus

Hekkebestanden i Norge ble i 2015 vurdert til 150–320 par, og bestanden ansees å avta.

Forvekslingsarter

Begge kjønn ligner toppand. Toppanda er noe mindre, og berganda mangler toppandas nakketopp. Nebbet hos toppanda har bred, svart spiss, mens denne er liten hos berganda. Hanner i praktdrakt kan skilles ved at toppanda har svart rygg, mens den hos berganda er gråvatret. Hodet til toppandhannen er blåsvart mens det hos bergandhannen er grønnsvart. Toppandhunnene har alltid mindre utpregede hvite partier rundt nebbrota enn bergandhunnene.

Kilder

Artsobservasjoner - https://www.artsobservasjoner.no/

BirdID’s Bird Guide - https://quiz.natureid.no//bird/eBook.php

Cramp S (red.) (1977). Handbook of the birds of Europe, the Middle East and North Africa. The birds of Western Palearctic. Volume I. Ostrich to ducks. Oxford University Press, Oxford. 722s.

del Hoyo J, Elliott A og Sargatal J (red.) (1992). Handbook of the birds of the World. Volume 1. Ostrich to ducks. Lynx Edicions, Barcelona. 696s.

Gjershaug JO, Thingstad PG, Eldøy S og Byrkjeland S (red.) (1994). Norsk fugleatlas. Norsk Ornitologisk Forening, Klæbu. 552s.

Kear J (red.) (2005). Bird families of the World. Ducks, geese and swans. Volume 2: Species accounts (Cairina to Mergus). Oxford University Press, Oxford. 462s.

Shimmings P og Øien IJ (2015). Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF‐rapport 2015‐2, Norsk Ornitologisk Forening, Trondheim. 268s.

Svorkmo-Lundberg T, Bakken V, Helberg M, Mork K, Røer JE og Sæbø S (red.) (2006). Norsk VinterfuglAtlas. Fuglenes utbredelse, bestandsstørrelse og økologi vinterstid. Norsk Ornitologisk Forening, Trondheim. 496s.