Snøkrabbe er en fremmed art i Barentshavet, og sprer seg hurtig vestover og nordover i fiskerivernsonen rundt Svalbard. Den er vurdert til å utgjøre svært høy risiko ved Svalbard, og potensielt høy risiko i sørlige deler av Barentshavet utenfor Finnmark og Troms.

Snøkrabbe Chionoecetes opilio er en stor krabbe som kan bli 15 år gammel og opptil 16,5 cm bred over skallet. Den har sine naturlige leveområder i det nordlige Stillehavet og havet nord for Beringstredet, samt på østkysten av Canada og vestkysten av Grønland. I 1996 ble fem individer funnet i havet ved Novaja Zemlja, i russisk sone av Barentshavet. I 2015, bare 19 år senere, ble det fisket 18 000 tonn av arten i det internasjonale farvannet mellom norsk og russisk sone.

Biologien gir stort spredningspotensial

Snøkrabbe har en reproduksjon og et levesett som gir den et stort potensiale for etablering og videre spredning. Hunndyret har evnen til å lagre sperma, og kan derfor gyte to ganger på én parring. Enda viktigere er det at larvene i en periode på opptil fem måneder flyter rundt i de frie vannmassene. De rekker dermed å bli ført over store avstander og spredt til nye områder før de slår seg ned på bunnen.

Larvene til snøkrabbe er ikke avhengig av grunt vann, men kan slå seg ned på ulike dyp. Også de voksne dyrene lever i farvann med varierende dybde, noe avhengig av livsstadium. Arten er arktisk og foretrekker kaldt vann, helst kaldere enn 4°C. Evnen til å utnytte ulike havdyp og preferansen for kaldt vann, gjør at det geografiske området der arten kan etablere seg er svært stort.

Vanntemperaturen kan samtidig være en begrensning for snøkrabbens fremtidige utbredelse. I de sørligste delene av Barentshavet der temperaturene er noe høyere, som i havet utenfor Finnmark og Troms, vil den trolig aldri bli særlig tallrik.

 - For å illustrere snøkrabbens spredningspotensiale, er det nærliggende å sammenligne med den mer berømte kongekrabba Paralithdodes camtschaticus, som også er en fremmed art i Barentshavet. Kongekrabbe er avhengig av grunne områder, både i larvestadiet og i parringstiden, og krever varmere vann. Derfor har snøkrabbe, som er for en nykommer å regne, allerede i dag en mye større biomasse i Barentshavet enn kongekrabbe som har vært i området i snart 50 år, sier Jan H. Sundet. Han forsker på kongekrabbe og snøkrabbe ved Havforskningsinstituttet.

En ustoppelig delikatesse

Snøkrabbe er en stor og velsmakende art, og fisket etter krabben er kommersielt viktig i de områdene den har sin naturlige utbredelse.

I Barentshavet forvaltes snøkrabbebestanden av Russland og Norge. Fisket etter arten startet i liten skala i 2012, men i løpet av kort tid utviklet det seg et betydelig fiske i internasjonalt farvann mellom russisk og norsk sone (Smutthullet). I toppåret 2015 ble det tatt 18 000 tonn snøkrabbe. Den første kvoten for snøkrabbe i norsk sone ble satt i 2017, og var på 4 000 tonn. Det er ventet at kvotene vil øke betraktelig i årene som kommer, etter hvert som mengden krabbe øker.

 - Snøkrabben representerer et dilemma som minner om problematikken rundt kongekrabbe, sier Jan Sundet, og fortsetter:

 - Næringsinteressene ser en fremtidig ressurs og verdifull eksportartikkel i arten, mens mange er bekymret for risikoen den utgjør for økosystemene. Men det er en viktig forskjell på de to artene. Det er ikke mulig å stoppe snøkrabbens spredning og dominans i økosystemet med kommersielt fiske, slik man med et visst hell har klart det med kongekrabbe. Til det er områdene der arten potensielt kan etablerer seg for store og for lite tilgjengelige.

Hvor kom den fra, og hvordan kom den?

De første individene av snøkrabbe ble funnet av russiske forskere på Gåsbanken ved Novaja Zemlja i 1996, og i 2004 ble den funnet i norsk sone. Hvor krabbene i Barentshavet har sin opprinnelse er fremdeles usikkert. Det mest sannsynlige er at de har forflyttet seg fra havområdene nord for Beringstredet, og vestover helt inn i Barentshavet. En slik teori støttes av at det er gjort funn av snøkrabbe flere steder langs nordkysten av Sibir.

Genetiske analyser viser at krabbene i Barentshavet er lite i slekt med krabbene i Beringhavet og Canada, og enda mindre med dyrene på Grønlands vestkyst. Det er imidlertid mulig at snøkrabben har brukt så lang tid på sin vandring fra Beringhavet til Barentshavet at den har hatt tid til å endre seg genetisk underveis.

Hvorfor er så snøkrabbe definert som en fremmed art, om den har forflyttet seg selv fra øst til vest i de nordlige havområdene?

 - Det er fordi vi fremdeles ikke har nok kunnskap om opprinnelsen til snøkrabbene i Barentshavet, samtidig som det finnes faktorer som gir rom for å tro at det dreier som en fremmed art. Vi har med andre ord vår tvil, sier Sundet.

 - Russiske forskere har en teori om at larver av arten kan ha blitt transportert i ballastvann på skip fra Canada til russisk sone i Barentshavet. Det er også noe spesielt med måten bestanden har utviklet seg på i Barentshavet. Det tok relativt lang tid fra arten første gang ble oppdaget i russisk sone til den nærmest eksploderte i antall rundt 2010 – 2011. En slik lang såkalt latenstid er ganske typisk for bestandsutviklingen hos innførte arter. Inntil vi har skaffet oss mer kunnskap må vi derfor per i dag ta høyde for at snøkrabben er en fremmed art.

Snøkrabbe Chionoecetes opilio fra 246 meters dyp i Storbankrenna i Barentshavet, fotografert 26. oktober 2017.

Snøkrabbe som økologisk risiko

Bestanden av snøkrabbe har som nevnt eksplodert i Barentshavet etter at ekspansjonen først tok av. I østlige og sentrale deler av havet er den nå etablert, og det er forventet at krabben sprer seg videre vest- og nordover inn i Fiskerivernsonen rundt Svalbard i årene som kommer. Allerede er det gjort enkeltfunn av snøkrabbe i havet rundt Svalbard, deriblant helt oppe på nord-vestkysten av Spitsbergen.

 - Det er så langt ikke gjort studier av hvordan snøkrabben eventuelt virker inn på de lokale økosystemene i Barentshavet. Arten lever imidlertid av bunndyr som muslinger, slangestjerne og krepsdyr, og i og med at snøkrabben er en art som tar så veldig stor plass i økosystemene der den etablerer seg, frykter vi det vil bli endringer i bunnfaunaen og dermed økosystemene i de nordlige havområdene, avslutter Jan H. Sundet ved Havforskningsinstituttet.

I 2012 ble snøkrabben i Barentshavet vurdert til å utgjøre svært høy risiko. I 2018 vurderingen har man valgt å gjøre én vurdering for Fastlands-Norge, i realiteten norsk økonomisk sone utenfor kysten av Finnmark og Troms, og én vurdering for havområdene rundt Svalbard.

Det er funnet spredte eksemplarer av snøkrabbe i havet utenfor Finnmark. Likevel er det grunn til å tro at arten ikke vil bli tallrik i dette området på grunn av for høye vanntemperatur. Snøkrabbe er derfor vurdert til kategorien potensielt høy risiko for fastlands-Norge.

Ved Svalbard, det vil si i Fiskerivernsonen, forventes det at krabben de kommende årene vil etablere seg og bli tallrik. Den er derfor vurdert til å utgjøre svært høy risiko i dette området.

Snøkrabbe Chionoecetes opilio ble funnet for første gang i Norge i 2004, i den norske delen av Barentshavet. Snøkrabben på bildet ble fanget i Olgastredet, øst for Svalbard. Til tross for at den foretrekker lave temperaturer, er det gjort flere funn av enkeltkrabber langs kysten av Øst-Finnmark.