Dokumentasjonskravet er tillagt stor vekt i risikovurderingen av fremmede arter, og all dokumentasjon blir arkivert i Artsdatabankens Fremmedartsdatabase. Hva som regnes som dokumentasjon, er bredt definert i retningslinjene.

I gjeldende retningslinjer er dokumentasjonskravet tillagt større vekt enn i tidligere risikovurderinger. God dokumentasjon av datagrunnlaget bidrar til transparens – det blir tydelig hva som ligger til grunn for artens risikokategori. Dokumentasjon er også en forutsetning for å møte kravet om etterprøvbarhet og for å sikre kunnskapsbaserte vurderinger. Dessuten bidrar dokumentasjon til å kvalitetssikre vurderingene ved å synliggjøre eventuell datamangel.

Hva er dokumentasjon?

Å dokumentere betyr i følge bokmålsordboka å stadfeste eller å bevise, og ofte er det et spørsmål om hvor mye som skal dokumenteres og hva som skal dokumenteres. Retningslinjene for fremmedartsarbeidet sier at all informasjon som legges til grunn i vurderinga av en art skal dokumenteres – men hva menes egentlig med dokumentasjon i denne sammenhengen?

I vurderinga av økologisk risiko defineres dokumentasjon bredt. Dokumentasjon omfatter vitenskaplige rapporter og publikasjoner. Det kan dessuten også omfatte upubliserte data og relevante egne observasjoner eller analyser om arter. Personlige meddelelser fra andre regnes også som gyldig dokumentasjon.

Dokumentasjon arkiveres i Fremmedartsbasen

All dokumentasjon og relevante kilder lagres i Artsdatabankens database for risikovurderinger, Fremmedartsdatabasen. Består dokumentasjonen av vitenskaplige publikasjoner, blir disse sitert og lagt inn i basens referanseliste. Upubliserte data lastes opp i basen hvis dataene har relevans for vurderinga. Slike filer blir gjort tilgjengelig etter avtale med dataeier. Relevante egne observasjoner og betraktninger/analyser skal kommenteres i basens fritekstfelter. Personlige meddelelser skal dokumenteres i form av navn, dato og institusjon og legges inn i basen.

Ikke alle tall er mulig å dokumentere

Kjent forekomstareal er en viktig parameter som inngår i vurderinga av bl.a. artens ekspansjonshastighet. Forekomstareal er "et estimat for det spesifikke arealet som arten lever på, og som er vesentlig for dens individer". (Lenke til retningslinjene) Artens kjente forekomstareal er ofte dokumentert ved at ekspertene laster opp egne kvalitetssikrede lister over forekomstene. Alternativt lastes data over forekomstarealet direkte fra Artskart.

Estimert antatt forekomsareal derimot, omfatter kjent forekomstareal samt udokumenterte nåværende forekomster der arten trolig finnes. På samme måte er potensielt forekomstareal om 50 år basert på udokumenterte forekomster. Det foreligger altså ikke krav om dokumentasjon for antatt totalforekomst eller potensielt forekomstareal av en art, bare for kjent forekomstareal.

Vurdering av hvilke økologiske effekter en fremmed art har omfatter ikke bare tidligere og nåværende effekter, men også effekter som kan forventes å skje i et 50-års perspektiv. Anslag av framtidige effekter er nødvendigvis mer usikre enn beskrivelsen av nåværende effekter. For effekter som ikke kan dokumenteres, er det bare sannsynlige effekter som skal inkluderes. Eksempler kan være effekter som er dokumentert i land med et klima tilsvarende det Norge kan få i framtida.

Utenlandske data er også gyldig dokumentasjon

For en del arter vil det ikke finnes et relevant datagrunnlag fra Norge som kan brukes for å vurdere bestandens forventa levealder, ekspansjonshastighet eller økologiske effekter. Dette gjelder naturlig nok dørstokkarter, men også mange fremmede arter som allerede er i Norge. Enten fordi de er nye, vanskelig å oppdage eller rett og slett dårlig undersøkt. Hvis det ikke foreligger gode nok data fra Norge, kan dokumentasjonen for eksempel bygge på: artsdata fra land med bioklimatiske forhold som er sammenlignbare med Norge, eller data fra nær beslekta arter med lignende levevis og demografi.