I 2018 er sitkagran Picea sitchensis og lutzgran Picea ×lutzii vurdert samlet. Datagrunnlaget er rett og slett for usikkert til at artene kan vurderes hver for seg.

I perioden 8. januar - 12. februar 2018 åpnet Artsdatabanken for innsyn i de foreløpige vurderingene av fremmede arters økologiske risiko. I løpet av innsynsperioden ble hele 137 innspill gitt på karplantevurderingene. Hensikten med innsynet var å gjøre ny og relevant kunnskap om artene tilgjengelig. Med bakgrunn i innspillene har Picea sitchensis sitkagran og lutzgran Picea ×lutzii i 2018 fått en samlet vurdering. Følgende punkter ligger til grunn for denne avgjørelsen:

Frømateriale med uvisst opphav

I British Columbia i Canada og på Kenai-halvøya i Alaska overlapper sitkagranas naturlige utbredelse med hvitgran Picea glauca. Her danner de to artene fertile hybrider, og artene glir til dels over i hverandre. Hybriden kalles lutzgran Picea ×lutzii. Både sitkagran og lutzgran er brukt i skogbrukssammenheng langs norskekysten. Begge treslagene ble risikovurdert i 2012: sitkagran ble vurdert til svært høy risiko SE og lutzgran til lav risiko LO.

Det har vært en gjengs oppfatning at sitkagran stort sett har vært plantet på Vestlandet, mens lutzgran hovedsakelig har vært plantet nordover i landet. Nyere innsamlet prøvemateriale fra sitkagranplantefelt i Møre og Romsdal viser imidlertid at felt oppgitt som sitkagran er lutzgran (innsynskommentar: Øystein Folden). Slike funn blir også referert av Naturvernforbundet i Vesterålen (innsynskommentar). Norges Skogeierforbund (innsynskommentar) viser til at flere av de registrerte forekomstene av lutzgran i Artskart faktisk er sitkagran. En mulig årsak til dette er at innsamlet frømaterialet fra sitkagran i Nord Amerika er et resultat av pollinering fra hvitgran. Mange av proveniensene som er plantet i Norge, kommer også fra områder der lutzgran er vanlig.

Lutzgran ble plantet ved Gravdal i Lofoten allerede i 1935 (Kaasen et al. 1993). På den tiden var hybriden ukjent og det som ble plantet ble kalt en proveniens av sitkagran. Hybriden Picea ×lutzii ble først beskrevet i 1953 (Little 1953).

Det er dermed et åpent spørsmål hvor mye av plantet sitkagran rundt om i landet som med sikkerhet kan sies å være Picea sitchensis.

Taksonomiske utfordringer

Det er også taksonomiske årsaker til å behandle sitkagran og lutzgran samlet. Hybriden lutzgran er fertil, og kan krysse tilbake med foreldrearten sitkagran. I Nord-Amerika opptrer tilbakekrysning i en større hybridsone, der innslaget av gener fra sitkagran varierer fra 16 % i kontinentale strøk til over 90 % i de mer oseaniske områdene (Hamilton & Aitken 2013). Taksonet må derfor sies å være uklart avgrenset (Stabbetorp & Aarrestad 2012).

Det er også rapportert om mellomformer i Norge som er vanskelig å plassere, det gjelder både materiale fra plantefelt og spesielt frøspredte individer i naturen (innsynskommentar: Øystein Folden). Dette støtter opp om en mulig tilbakekrysning mellom artene også i Norge (innsynskommentar: Øystein Folden). Slik tilbakekryssing er ikke usannsynlig siden sitkagran og lutzgran ofte kan være plantet i samme området eller til og med i ett og samme felt (innsynskommentarer: Sortland kommune og Sabima; Olsen et al. 2016). Dermed kan det forekomme krysspollinering og introgresjon, noe som gjør bestemmelse av avkommet vanskelig.

Det er også svært utfordrende å skille ungplanter av sitkagran og lutzgran fra hverandre morfologisk (innsynskommentarer: Landbruksdirektoratet, Sortland kommune, SABIMA, Naturvernforbundet i Vesterålen og Nordnorsk Botanisk forening; Olsen et al. 2016,). Nyere upubliserte DNA-studier viser også at det kan være vanskelig å skille antatte individer av kvitgran, sitkagran og lutzgran (innsynskommentar: Landbruksdirektoratet).  Den eneste sikre metode er DNA "fingerprinting" for hybridarter (innsynskommentar: Gisle Skaret, opplysning fra US Forest Service). Andre innsynskommentarer (bl.a fra Sortland kommune) uttrykker likevel at det skal være mulig å skille artene morfologisk (se også Hanssen 2013), men at et bedre datamateriale bør samles i fremtiden.

Data av varierende kvalitet

Det har vært en utfordring at innsamlet datamateriale er av varierende kvalitet, dette skaper problemer både i Artsobservasjoner, Artskart og i fagrapporter (innsynskommentarer: Skognæringen Kyst, Sortland kommune, Sabima, Øystein Folden). Dels skyldes dette at det er vanskelig å skille unge planter av sitkagran og lutzgran, og dels at man ikke har vært tilstrekkelig oppmerksomme på problematikken. For eksempel har funn på Vestlandet automatisk blitt notert som sitkagran, etter som det ikke er oppgitt planting av lutzgran i området. Videre nøkler Lid’s flora (Lid & Lid 2005) til sitkagran mens lutzgran bare beskrives kort, noe som også kan bidra til at hybriden går under radaren.

Mer kunnskap er nødvendig

Datamangel og usikkerhet påpekes i et flertall av innsynskommentarene, både på spesifikke problemstillinger som spredning av lutzgran (innsynskommentar: Skognæringen Kyst) og mer generelt (innsynskommentar: Landbruksdirektoratet).

Usikkerheten i datagrunnlaget er stor, spesielt rundt frømaterialet som har blitt innført og utplantet under navnene sitkagran og lutzgran i Norge. Muligheten for (tilbake)krysning mellom nabobeplantninger av ulikt genetisk opphav kompliserer også bildet, og artsbestemmelsen er en utfordring. Dette gjelder ikke minst dataene på spredning og etablering av de to artene separat i norsk natur. Kvaliteten på datagrunnlaget er ikke godt nok for å gjøre separate vurderinger – den totale usikkerheten blir simpelthen for stor. Av den grunn er sitkagran og lutzgran vurdert samlet. Dette understreker behovet for en grundig gjennomgang av datagrunnlaget, særlig av de plantefeltene som finnes i dag.

Sitkagran/lutzgran er i 2018 vurdert til å medføre svært høy økologisk risiko som følge av stort invasjonspotensial og stor (med usikkerhet til middels) økologisk effekt. For detaljert informasjon se risikovurderingen.

Referanser

Hamilton, J.A. og Aitken, S.N. 2013. Genetic and morphological structure of a spruce hybrid (Picea sitchensis × P. glauca) zone along a climatic gradient. American Journal of Botany 100: 1651-1662.

Kaasen N.O., Skaret G., Kaasen T. 1993. Afforestation of Lutz Spruce, Sitka Spruce, and Norway Spruce in the Vesteraalen Islands, Norway. In: Alden J.N., Mastrantonio J.L., Ødum S. (eds) Forest Development in Cold Climates. NATO ASI Series (Series A: Life Sciences) 244.

Lid, J. & Lid, D.T. 2005. Norsk flora. 7. utg. Red.: Reidar Elven. Det Norske Samlaget, Oslo.

Little, E.L 1953. A natural hybrid spruce in Alaska Journal of Forestry 51: 745-747.

Olsen, S.L., Stabbetorp, O., Skarpaas, O., Often, A. & Gajda, H. 2016. Kartlegging av kortdistansespredning av fremmede bartrær. Vrifuru (Pinus contorta) og lutzgran (Picea ×lutzii). - NINA Rapport 1231. 78 s.

Stabbetorp, O. & Aarrestad, P.A. 2012. Sitkagran / Lutzgran Picea sitchensis / Picea ×lutzii Artsdatabankens faktaark 216: 3.

Thompson, R.S., Anderson, K.H. & Bartlein, P.J. 1999. Atlas of relations between climatic parameters and distributions of important trees and shrubs in North America. USGS Professional Paper 1650-A, 1650-B. Washington DC: US Department of the Interior, US Geological Survey.

De fremmede treslagene, sitkagran Picea sitchensis og lutzgran Picea × lutzii, er brukt i skogplanting langs kysten nord til Troms. Omkring 500 000 dekar er tilplantet med sitkagran, mens lutzgran dekker ca 50 000 dekar. Tilplantet areal av størst i Nordland. Bildet er fra Meløy kommune.