Det finnes fremmede arter som kan komme til å utgjøre en høy økologisk risiko dersom det i fremtiden skjer endringer i for eksempel klimatiske eller økologiske forhold. Slike arter plasseres i en egen kategori potensielt høy risiko (PH).

Fremmede arter vurderes etter to akser. Invasjonsaksen, som viser artens evne til å etablere- og spre seg i naturen, og effektaksen, som viser i hvilken grad arten har negativ effekt på naturmangfoldet.

Ytterpunkter med samme benevnelse

Arter som er vurdert til kategorien potensielt høy risiko har enten 1) svært god evne til å spre seg kombinert med liten økologisk effekt, eller 2) svært liten evne til å spre seg kombinert med stor økologisk effekt. Kategorien består med andre ord av to grupper arter som har diametralt forskjellig egenskaper.

I arbeidet med å risikovurdere fremmede arter er 103 arter vurdert til kategorien potensielt høy risiko. I alt 96 av disse tilhører den første gruppen, mens 7 hører til den siste.

Stor evne til spredning – liten effekt

Arter med stor evne til spredning, men med liten negativ effekt på naturtyper og hjemmehørende arter, har i de fleste tilfeller allerede spredt seg vidt i norsk natur.

Om det i fremtiden skjer endringer av klimatisk eller økologisk karakter, vil disse organismene kunne begynne å påvirke naturmangfoldet negativt, eksempelvis ved å fortrenge arter som hører hjemme i Norge eller på andre måter endre økosystemene i større grad enn de gjør i dag.

Liljebille Lilioceris lilii er en karakteristisk lakkrød billeart med svarte bein, som lever på ulike arter av plantede liljer. De siste 20 årene har arten spredt seg i Sør-Norge, oppover kysten på Vestlandet og nord til Lofoten, og det er forventet at den vil spre seg videre i urbane områder. Det er usikkert hvor mye den vil spre seg oppover i høyden og mot nord.

Liljebille er ikke påvist å leve på viltvoksende liljer i Norge, og den har dermed ingen økologiske effekt per i dag. Det er imidlertid en risiko for at arten på et tidspunkt kan komme til å bytte vertsplante slik at ville liljer blir rammet.

Liten evne til spredning – stor effekt

Motsatt har vi fremmede arter med liten evne til å spre seg, men med stor økologisk effekt. Disse kan utgjøre en risiko på flere måter, f.eks. ved å være skadelige for truete arter og naturtyper eller ved å være bærere av parasitter og sykdommer. Det er generelt viktig å være oppmerksom på artene i denne gruppen. Selv om mange av dem knapt er påvist i Norge, kan de komme til å få store økologiske (og økonomiske) konsekvenser dersom det i fremtiden skjer en endring i klima eller økologi som gjør at de får større spredningsevne.

Rhododendron-underarten Rhododendron ponticum baeticum, som har sin naturlige utbredelse i sør-vest Spania og sørlige Portugal, er foreløpig ikke påvist i Norge, men regnes som en dørstokkart. Den selges ikke i Norge i dag, men har tidligere vært brukt i hager og parker, og den finnes trolig i botaniske hager og arboreter der den kan spre seg til naturen med vindbårne frø.

Underarten baeticum har i dag et invasjonspotensiale som regnes som lite. Den negative økologiske effekten derimot er stor. I Storbritannia er denne rhododendron-underarten et alvorlig problem, spesielt i vestlige områder og helt nord til øyene nord for Skottland. Baeticum danner monokulturer der den etablerer seg, fortrenger hjemmehørende arter og endrer naturtypestrukturene.

Potensielt høy risiko – enn så lenge

Økologiske effekter av fremmede arter skal vurderes i et 50-års perspektiv. Framtidige effekter er vanskelige å forutsi, men endret klima eller f.eks. arealendringer kan utvide artens utbredelsesområde og øke bestandsstørrelsen. En sannsynlig konsekvens er høyere invasjonspotensial, og/eller en større økologisk effekt, og dermed en økning av risikoen. Arter i kategorien potensielt høy risiko kan raskt endre status til høy risiko