Det finnes fremmede arter som kan komme til å utgjøre en høy økologisk risiko dersom det i fremtiden skjer endringer i for eksempel klimatiske eller økologiske forhold. Slike arter plasseres i en egen kategori potensielt høy risiko (PH).

Fremmede arter vurderes etter to akser. Invasjonsaksen, som viser artens evne til å etablere- og spre seg i naturen, og effektaksen, som viser i hvilken grad arten har negativ effekt på naturmangfoldet.

Ytterpunkter med samme benevnelse

Arter som er vurdert til kategorien potensielt høy risiko har enten 1) svært god evne til å spre seg kombinert med liten økologisk effekt, eller 2) svært liten evne til å spre seg kombinert med stor økologisk effekt. Kategorien består med andre ord av to grupper arter som har diametralt forskjellig egenskaper.

I arbeidet med å risikovurdere fremmede arter er 103 arter vurdert til kategorien potensielt høy risiko. I alt 96 av disse tilhører den første gruppen, mens 7 hører til den siste.

Stor evne til spredning – liten effekt

Arter med stor evne til spredning, men med liten negativ effekt på naturtyper og hjemmehørende arter, har i de fleste tilfeller allerede spredt seg vidt i norsk natur.

Om det i fremtiden skjer endringer av klimatisk eller økologisk karakter, vil disse organismene kunne begynne å påvirke naturmangfoldet negativt, eksempelvis ved å fortrenge arter som hører hjemme i Norge eller på andre måter endre økosystemene i større grad enn de gjør i dag.

Liljebille Lilioceris lilii er en karakteristisk lakkrød billeart med svarte bein, som lever på ulike arter av plantede liljer. De siste 20 årene har arten spredt seg i Sør-Norge, oppover kysten på Vestlandet og nord til Lofoten, og det er forventet at den vil spre seg videre i urbane områder. Det er usikkert hvor mye den vil spre seg oppover i høyden og mot nord.

Liljebille er ikke påvist å leve på viltvoksende liljer i Norge, og den har dermed ingen økologiske effekt per i dag. Det er imidlertid en risiko for at arten på et tidspunkt kan komme til å bytte vertsplante slik at ville liljer blir rammet.

Liten evne til spredning – stor effekt

Motsatt har vi fremmede arter med liten evne til å spre seg, men med stor økologisk effekt. Disse kan utgjøre en risiko på flere måter, f.eks. ved å være skadelige for truete arter og naturtyper eller ved å være bærere av parasitter og sykdommer. Det er generelt viktig å være oppmerksom på artene i denne gruppen. Selv om mange av dem knapt er påvist i Norge, kan de komme til å få store økologiske (og økonomiske) konsekvenser dersom det i fremtiden skjer en endring i klima eller økologi som gjør at de får større spredningsevne.

Rhododendron-underarten Rhododendron ponticum baeticum, som har sin naturlige utbredelse i sør-vest Spania og sørlige Portugal, er foreløpig ikke påvist i Norge, men regnes som en dørstokkart. Den selges ikke i Norge i dag, men har tidligere vært brukt i hager og parker, og den finnes trolig i botaniske hager og arboreter der den kan spre seg til naturen med vindbårne frø.

Underarten baeticum har i dag et invasjonspotensiale som regnes som lite. Den negative økologiske effekten derimot er stor. I Storbritannia er denne rhododendron-underarten et alvorlig problem, spesielt i vestlige områder og helt nord til øyene nord for Skottland. Baeticum danner monokulturer der den etablerer seg, fortrenger hjemmehørende arter og endrer naturtypestrukturene.

Potensielt høy risiko – enn så lenge

Økologiske effekter av fremmede arter skal vurderes i et 50-års perspektiv. Framtidige effekter er vanskelige å forutsi, men endret klima eller f.eks. arealendringer kan utvide artens utbredelsesområde og øke bestandsstørrelsen. En sannsynlig konsekvens er høyere invasjonspotensial, og/eller en større økologisk effekt, og dermed en økning av risikoen. Arter i kategorien potensielt høy risiko kan raskt endre status til høy risiko

To grupper med vidt forskjellige egenskaper utgjør kategorien potensielt høy risiko PH

Liljebillen kommer opprinnelig fra Asia, men har vært lenge i Europa og er utbredt over hele kontinentet.