Fremmede arter kommer ikke nødvendigvis langveis fra. I Artsdatabankens nye risikovurdering regnes også 12 stedegne arter som fremmede, men kun i visse deler av landet.

–Regionalt fremmede arter er arter som hører naturlig hjemme i deler av Norge, men som har blitt flyttet til nye steder i landet der de ikke naturlig hører til. I disse områdene regnes slike arter som fremmede, forklarer Olga Hilmo, seniorrådgiver i Artsdatabanken.

I likhet med fremmede arter kan regionalt fremmede arter utgjøre en risiko for det biologiske mangfoldet i områder der de etablerer seg. I Artsdatabankens Fremmedartsliste, den tredje oversikten som er utarbeidet over fremmede arter i Norge, er regionalt fremmede arter med for første gang. En vurdering av regionalt fremmede arters økologiske risiko er et viktig bidrag til det kunnskapsgrunnlaget forvaltningsmyndighetene trenger for å sette i gang eventuelle tiltak og prioriteringer.

I alt elleve arter er vurdert til en kategori fra lav risiko til svært høy risiko. Fisk og krepsdyr dominerer blant de regionalt fremmede artene som er vurdert, i tillegg har mørk jordhumle Bombus terrestris kommet med på fremmedartslista. Felles for alle disse artene er at de har blitt spredt utenfor sine naturlige leveområder ved hjelp av mennesker.

Regionalt fremmed ferskvannsfisk

Gjedde Esox lucius, ørekyt Phoxinus phoxinus og sørv Scardinius erythrophthalmus, er blant fiskene som er vurdert til kategorien svært høy risiko. Mort Rutilus rutilus følger tett etter, i kategorien høy risiko.

Mort og sørv har populært vært brukt som levende agn, og dermed blitt spredt til nye områder. Gjedde har blitt satt ut i nye vann for å etablere et fiske etter storgjedde. I sine nye omgivelser kan fisk som har blitt satt ut fortrenge stedegne/hjemmehørende arter og forstyrre lokale økosystemer.

–Disse artene representerer faktisk en større trussel enn arter vi tradisjonelt tenker på som fremmede, sier Trygve Hesthagen, seniorforsker i Norsk institutt for naturforskning og en av ekspertene som har vurdert gruppen ferskvannsfisk.

Hesthagen kjenner til flere vann der utsatt gjedde har utryddet naturlige fiskebestander. Gjedda er nemlig en svært effektiv rovfisk, som kan gjøre store innhugg blant annet i lokale ørretbestander.

Disse regionalt fremmede fiskeartene har blitt spredt til stadig nye vann over hele landet. Aktiviteten har pågått siden 1800-tallet, og fortsetter den dag i dag - til tross for at flytting av fisk er miljøkriminalitet.

Morten er naturlig utbredt i Østfold, Akershus og sørlige deler av Hedmark og Oppland, i nedre deler av Buskerud og på noen lokaliteter i Vestfold. Arten har bl.a. blitt satt ut i flere innsjøer l i Trøndelag. Alle bestander av mort i dette fylket er nå trolig utryddet med rotenon.

Leppefisk på rømmen – en risiko?

Gressgylt Centrolabrus exoletus er en av de regionalt fremmede artene som er vurdert til å ha lav risiko. 

Marine fiskearter kan i motsetning til ferskvannsfisk spre seg selv over store avstander. Økende havtemperaturer kan bidra til å forskyve naturlige utbredelsesområder for arter stadig lengre nord. Noen arter får imidlertid mer hjelp på veien enn andre.

Villfanget leppefisk, som grønngylt og gressgylt, fraktes i store mengder fra Sørlandet og Sverige til blant annet Nordland. Her nyttes leppefisk for å bekjempe lakselus i oppdrettsanlegg. Men siden både gressgylt og grønngylt har sin naturlige nordgrense ved kysten av Midt-Norge, er begge regionalt fremmede i fylket. Hvilken effekt har oppdrettsrømlinger av disse artene på de lokale økosystemene langs nordlandskysten?

–Leppefiskene kan konkurrere med stedegne arter om mat og plass, og potensielt spre sykdommer, men vurderes likevel til å ha liten effekt, sier Elisabet Forsgren, som har ledet arbeidet i ekspertgruppen for fisk.

– Samtidig er det viktig å følge med på utviklingen og innhente mer kunnskap, også om slike lavrisikoarter. Dersom man skal gjøre tiltak er det en fordel å starte så tidlig som mulig. Når en fremmed art først har etablert seg i et område er det ofte både vanskeligere og dyrere å håndtere den, sier Forsgren.

Mørk jordhumle på frammarsj

Hann av mørk jordhumle Bombus terrestris, Ås i Akershus.

Fra det første individet ble registrert i Oslo i 1951 har mørk jordhumle Bombus terrestris blitt en av de vanligste humleartene Norge. Det skyldes en kombinasjon av naturlig spredning, og oppdrettshumler som har rømt fra drivhus.

Ekspertgruppa har definert mørk jordhumle som regionalt fremmed i Rogaland og fylkene langs kysten til Troms, der den er vurdert til kategorien svært høy risiko.

–Mørk jordhumle er svært konkurransedyktig og vinner over andre humlearter i konkurransen om blomster og bolplasser. Den er også veldig tilpasningsdyktig og har dessuten få naturlige fiender, sier Frode Ødegaard som har ledet ekspertkomiteen for insekter.

Regionalt fremmede arter som er risikovurdert 

Dette er de regionalt fremmede artene som er risikovurdert på Fremmedartslista:

 Norsk navn Vitenskapelig navn Risikokategori
Gjedde Esox lucius Svært høy risiko
Ørekyt Phoxinus phoxinus Svært høy risiko
Mort Rutilus rutilus Høy risiko
Karuss Carassius carassius Lav risiko
Sørv Scardinius erythrophthalmus Svært høy risiko
Lagesild Coregonus albula Lav risiko
Gressgylt Centrolabrus exoletus Lav risiko
Grønngylt Symphodus melops Lav risiko
Mørk jordhumle Bombus terrestris Svært høy risiko
Pungreke (marin) Mysis relicta Høy risiko
Firetornet istidskreps Pallasiola quadrispinosa Lav risiko
 Finnmarkshops Heterocope borealis Lav risiko

 

Regionalt fremmede arter

Regionalt fremmede arter er arter som er stedegne i Norge, men har blitt introdusert til nye områder i Norge etter 1800. Forekomster i artens naturlige utbredelsesområde (tidligere eller nåværende) betegnes som regionalt stedegne; forekomster utenfor artens naturlige utbredelsesområde og spredningspotensial betegnes som regionalt fremmede.

Regionalt fremmede arter risikovurderes bare i enkelte tilfeller. Hvilke regionalt fremmed arter som er vurdert er bestemt av fagekspertene i dialog med Artsdatabanken og relevante myndigheter.