I tidligere tider løp villsvinet rundt i løvskogene langs norskekysten. Rundt år 1000 døde det imidlertid ut i Norge, trolig på grunn av jakt, menneskets endring av leveområdene og hybridisering med tamsvin. Villsvinet var borte – inntil det på 1990 tallet igjen dukket opp i grensetraktene mot Sverige. Nå er arten vurdert til å utgjøre høy økologisk risiko i norsk natur.

I arbeidet med å vurdere økologisk risiko av fremmede arter har Artsdatabanken satt år 1800 som grense bakover i tid. Arter som kom til Norge før dette tidspunktet behandles i hovedsak ikke som fremmede arter, og er dermed ikke risikovurdert. Arter som villsvin, som har levd i Norge for lenge siden, for så å bli re-introdusert i moderne tid, blir regnet som ankommet etter 1800.

Villsvinets vei tilbake

I forhistorisk tid var villsvin vanlig i store deler av Skandinavia. Men etter hvert døde arten ut de fleste steder. Arkeologiske funn viser imidlertid at villsvinet fantes i Norge fram til ca. år 1000. I Sverige overlevde det frem til slutten av 1600-tallet.

De siste 100-150 årene har villsvinet vært forsøkt gjeninnført en rekke ganger i Norge og andre nordiske land. I Sverige har villsvinbestanden etter gjeninnføring økt eksplosivt i antall og utbredelse fra 1970-tallet, og dyrene er nå å finne over nesten halve landet. Etter riksdagsvedtak i 1988 er arten nå regnet som en naturlig del av den svenske faunaen.

På grunn av innvandring fra Sverige har det siden rundt 1990 vært en etablert bestand av villsvin i Sør-Norge øst for Glomma og opp til sørlige deler av Hedmark. Det er påvist årlige ynglinger i kommunene Aremark og Halden. Villsvinet har potensial til å etablere seg på hele Østlandet, langs kysten av Sørlandet og Vestlandet samt i Trøndelag.

Høy økologisk risiko

Villsvinet er i 2018 vurdert til kategorien Høy risiko (HI). Årsaken er at arten sprer seg raskt (stort invasjonspotensial), samtidig som den er vurdert til å ha stor økologisk effekt.

Villsvinet er en alteter som roter og graver i bakken etter mat. Arten kan derfor påvirke plantesamfunn og jordlevende invertebrater. Det er funnet negative effekter på slåtteeng, på vårplanter i varmekjær løvskog og sannsynligvis på flere typer orkideer. Samtidig er det vist at villsvinets roting og graving kan være positivt for enkelte arter.

Det har ofte vært hevdet at villsvinet kan overføre parasitter, sykdomsfremkallende organismer og trikiner til naturlig forekommende arter og husdyr. Nyere vitenskapelig studier har imidlertid ikke klart å slå fast at dette stemmer. Dette er årsaken til at villsvinet i 2018 er vurdert til en lavere risikokategori enn i 2012 da arten ble plassert i kategorien Svært høy risiko (SE).

Villsvin Sus scrofa er vidt utbredt fra Europa, sørover til Nordvest-Afrika og østover til Stillehavskysten, samt store øyer som feks Sumatra og Java

En villsvinfamilie. De to minste ligger godt gjemt i vegetasjonen.

Vilsvinet graver for å finne mat og kan derfor ha en effekt på planter og invertebrater.