Fremmede arter i Norge vurderes etter en standardisert kvantitativ metode på tvers av artsgrupper. Risikokategorien bestemmes av artens invasjonspotensial og økologiske effekt.

Mange land utarbeider oversikter over hvilken risiko fremmede arter kan ha. Det finnes imidlertid ingen felles internasjonal metode. Det er et mylder av ulike metoder i bruk bare i Europa. Når Sverige i år gjennomfører risikovurdering av fremmede arter for første gang, har de valgt å bruke den norske metoden.

Den norske metoden

Før forrige runde med risikovurdering av fremmede arter i Norge i 2012, vurderte Senter for bevaringsbiologi ved NTNU de eksisterende metodene og utarbeidet en ny, norsk metode for risikovurdering. Denne metoden er nå perfeksjonert av flere eksperter, og brukt for andre gang i Norge.

Etterprøvbarhet var et viktig stikkord ved utvikling av metoden. Derfor er den kvantitativ; noe som innebærer at det er tallfestede terskelverdier som setter grensen mellom to risikokategorier.

- Uten en tallfestet terskel vil ulike eksperter kunne se for seg terskelen på ulike steder, forklarer Hanno Sandvik, som jobbet med utvikling av metoden ved Senter for bevaringsbiologi.

De fleste metodene som brukes i andre land er kvalitative. Det innebærer at kriteriene vurderes ut fra en skala basert på rent subjektive termer som lav, begrensa, moderat, middels, høy og svært høy. I den grad kvantitative elementer er brukt, er det enten valgfritt eller det gjelder ikke alle kriterier.

Da en internasjonal gruppe ble satt ned for å vurdere de mest brukte europeiske metodene gjennom den såkalte COST-aksjonen, scoret den norske metoden, som kalles GEIAA (Generic Ecological Impact Assessment of Alien Species), høyt på repeterbarhet. Gruppen vurderte det slik at om ulike eksperter risikovurderte de samme artene ville de komme fram til nokså like svar ved bruk av denne metoden.

Hvilken kategori avhenger av invasjonspotensialet og økologisk effekt

I 2018 har 12 ekspertkomiteer vurdert hvilken økologisk risiko fremmede arter utgjør i Norge. Komiteene, som er oppnevnt av Artsdatabanken, har bestått av 54 eksperter som representerer en stor del av ekspertisen som finnes på fremmede arter her i landet.

Ekspertene gjør sine vurderinger av fremmede arter ved hjelp av ni kriterier. Disse kriteriene er kvantitative, og alt etter resultatet plasseres en art i en av de fem risikokategoriene; svært høy, høy, potensielt høy, lav eller ingen kjent risiko.

Seks av kriteriene beskriver økologisk effekt, det vil si hvilken effekt den fremmede arten har på stedegne arter og naturtyper. De resterende tre kriteriene beskriver invasjonspotensialet til arten, hvor raskt den kan ekspandere.  

Dersom en art både har stort invasjonspotensiale og stor økologisk effekt utgjør den en svært høy risiko. Er den økologiske effekten liten og invasjonspotensialet moderat er risikoen lavere. Det er med andre ord sammenhengen mellom invasjonspotensial og økologisk effekt som bestemmer hvilken risikokategori arten plasseres i.

Den internasjonale naturvernunionen IUCN, jobber for en felles europeisk metode for risikovurdering av fremmede arter. En av metodene som vurderes, og som ligger godt an, er kun basert på økologisk effekt, ikke invasjonspotensial. Artsdatabanken ønsker derfor, i samarbeid med Sverige, å fremme den norske metoden ovenfor IUCN.

Felles metode for alle arter

Noen land er spesielt gode på enkelte artsgrupper, f.eks. planter eller fisk, og har egne systemer for disse gruppene. De har imidlertid ikke et felles vurderingsregime på tvers av artsgruppene. Kriteriene brukt i den norske metoden er sammenlignbare på tvers av artsgrupper. Den norske Fremmedartslista er også den eneste lista som jevnlig oppdateres.

Ingen forvaltningsmål

Artsdatabanken er en nasjonal kunnskapsbank for naturmangfold, og har ingen rolle innen forskning eller forvaltning. Det er svært få land som har en nøytral institusjon av denne typen til å foreta risikovurdering av fremmede arter.

Flere metoder brukt i andre land har problemstillinger av forvaltningskarakter i kriteriene, sammen med biologiske kriterier. I motsetning til dette er den norske metoden basert kun på biologiske kriterier og derfor mer verdinøytral. Den er også en viktig kunnskapssammenstilling om de fremmede artene. Denne kunnskapen inngår i kunnskapsgrunnlaget forvaltningen bruker når de utarbeider forbudslisten. Det er imidlertid ikke gitt at en art med høy økologisk risiko havner på forbudslisten.

Metoden tar ikke hensyn til effekter på økonomi og helse

I noen land blir sosioøkonomiske faktorer, som effekter på økonomi og helse, inkludert i risikovurderingen. Det er faktisk også et krav i den europeiske minstestandarden for fremmedartsvurdering at økonomiske faktorer skal vurderes. Det er imidlertid ikke et krav at økonomiske faktorer skal virke inn på sluttvurderingene. Den norske metoden tilfredsstiller disse kravene i den forstand at ekspertene oppfordres til å svare på spørsmål om økonomiske effekter, samtidig som dette ikke påvirker sluttresultatet i vurderingen av en art.

- Vi synes det blir feil å veie effekter på økonomi og natur opp mot hverandre i risikovurderingen. Med en gang man begynner å vekte det økonomiske opp mot det økologiske så ligger det et verdivalg der. Den vurderingen må forvaltningen gjøre etterpå, avslutter Hanno Sandvik.

Kanadagås Branta canadensis er vurdert til svært høy risiko SE.