Lavvokst, sluttet engpreget vegetasjon dominert av salttolerante graminider og urter.

Økologisk karakteristikk

Omfatter tydelig beitepregete strandenger i øvre geolitoral (TV∙gh) og øvre del av midtre geolitoral (TV∙f). På beskyttede, lite erosjonsutsatte steder, oftest på finmateriale (silt og leire), iblant på grus. Oversvømmes regelmessig av sjøvann ved flo. Veldrenert, uten saltanriking. Brakkvannspreg på steder som tilføres ferskvann. Betinget av beite og gror igjen med høyvokste graminider, særlig takrør, ved opphør av bruk. Innslag av salttolerante landplanter skiller typen fra semi-naturlig eng, mens sterkere innslag av arter typisk for semi-naturlig eng skiller fra naturlig strandeng (T12). De fleste større strandenger i Sør-Norge som er dominert av lavvokste arter på beskyttede steder, er nok betinget av beite. Semi-naturlige strand-enger finnes også i nord, men gror der saktere igjen når bruken opphører. Kunnskap om tidligere og nåværende beitebruk fra eldre flybilder, lokalkjente eller andre kilder, sammenholdt med tydelig innslag av arter typisk for semi-naturlig eng, er ofte til hjelp for å skille T33 fra naturlig strandeng. Urterik type med flere sjeldne karplanter, især i Sørøst-Norge.

Terreng- og flyfotokarakteristikk

Nesten flate til svakt hellende, midtre til indre deler av strandeng. Fototidspunkt i forhold til vannstand innvirker på synlighet i flybilder. FF: Oftest mørkt grønn farge, men eventuell dominans av enkelte grasarter kan gi lys grønn eller lys brun farge. Tekstur ofte vekslende med innslag av brune tangvoller, lysere steiner og grus etc. Tekstur og farge varierer lite innen og mellom regioner.

Utbredelse og regional fordeling

BN-SB (MB-NB), O3-OC. Finnes kanskje langs hele kysten, men vanligst fra Østfold til Rogaland. Artsrike utforminger med karakteristisk artssammensetning i sørøst.

Viktigste forvekslingstyper