Lynghei er med feltsjikt av lyngarter og bregner. Velutviklet bunnsjikt. Forekommer i nord- og østvendte, humide skråninger (baklier).

Økologisk karakteristikk

Har blitt til gjennom langvarig ekstensiv grunnleggende hevd i form av beiting og sviing (muligens også slått). Bakliheiene forekommer typisk i nord- og østvendte, gjerne humide skråninger, stedvis i litt ulendt og steinete og/eller noe raspreget terreng.  Artssammensetningen er karakterisert av en rekke lyngarter, inkludert røsslyng, men disse har generelt lavere dekning her enn i kalkfattige og intermediære kystlyngheier. Flere av bregnene i bakliheiene (T34-C-1, 3) fremstår som tyngdepunktarter for, eller skillearter mot, andre kartleggingsenheter i kystlynghei. Bunnsjiktet har moser tilpasset relativt kalkfattige forhold og lav uttørkingsfare. Skiller seg fra kalkfattig baklihei ved innhold av flere litt kalkrevende arter.

Terreng- og flyfotokarakteristikk

Forekommer i nord- og østvendte terrengposisjoner, gjerne i humide skråninger. Kan være vanskelig å skille fra kalkfattig baklihei. FF: Oftest mørkt brungrønn til rødbrun farge, men middels grønn farge ved dominans av bregner. Nylig avsvidde arealer gråbrune, med økende brungrønn fargeintensitet når røsslyngen regenererer. Tekstur ofte jevn, men med variasjon som skyldes terreng. Tekstur og farge varierer lite innen og mellom regioner.

Utbredelse og regional fordeling

Finnes trolig i hele utbredelsesområdet for kystlynghei, men mest vanlig på Vestlandet og Midt-Norge (BN-SB; O3-O2).

Viktigste forvekslingstyper