Typen utgjøres av en engpreget, frodig, urte- og grasrik skog. Skogen er oftest en ganske åpen furuskog med skogkanter mot åpen kalkmark og bergvegger.

Økologisk karakteristikk

Omfatter den friskeste delen av det som tradisjonelt kalles urterik kalkfuruskog; med innslag av litt tørketålende lågurter som skogfiol, legeveronika, markjordbær, knollerteknapp, teiebær, liljekonvall mv. Også utforminger der ‘kalkeffekten’ skyldes tilførsler av sigevann kombinert med periodevis uttørking og da gjerne som en mosaikk mellom en veldrenert og en fuktmarksutforming. Forekomst av sterke kalkindikatorer, bl.a. orkideer som mangler i bærlyng-lågurtskog, skiller T4–C-8 fra denne. I BN kan varmekjære lauvtrær og busker utgjøre en viktig del av tre- og busksjiktet og noen ganger være dominerende (f.eks. tørkeutsatt kalklindeskog). Jordsmonnet er et typisk brunjordsprofil, men er som regel tynnere enn i kalklågurtskog på frisk mark.

Terreng- og flyfotokarakteristikk

Opptrer under ulike eksposisjons- og helningsforhold, men særlig på rygger og andre konvekse terrengformer. FF: Farge i flyfoto varierer med dominerende treslag og tresjiktstetthet. Granskog gir mørk grønn farge som lysner med økende andel lauvtrær; grønnfargen er lysere i skogglenner. Tekstur ofte varierende. Tekstur og farge ofte konsistent innen regioner.

Utbredelse og regional fordeling

BN–NB, vidt utbredt og finnes I alle landsdeler, men overalt sjelden. Kjerneområder er kambrosiluren i Oslofeltet, Sunnhordland, Steinkjer-Snåsa og Salten.

Viktigste forvekslingstyper