Typisk vekstform hos ferskvannssvamp. Den grønne fargen skyldes symbiotiske alger. En kan skimte utstrømmingsåpningene, som svampen har mange av.

Fem arter ferskvannsvamp er funnet i Norge. De kan opptre som et moseaktig belegg på bunnen, eller danne en buskaktig vekstform med korte tykke grener. Alle artene i Norge tilhører klassen horn- og kiselsvamper (Demospongiae) og familien Spongillidae.

Ynglekorn (gemmulae) fra vanlig ferskvannssvamp Spongilla lacustris.

Svamp, Porifera, er en underlig sidegren på livets tre. Selv om de har et vev bestående av høyt spesialiserte celler, skiller de seg fra alle andre flercellede dyr. De mangler for eksempel en fordøyelseskanal. I stedet er svamp organisert rundt små og store kanaler. Svamper lever av å filtrere vann som tas inn gjennom mange små hull/porer og støtes ut gjennom en eller flere større åpninger. Næringen blir tatt opp av krageceller med flagell, som også sørger for sirkulasjonen. Også andre celler kan ta opp næringspartikler, og det skjer en utveksling av næringsstoffer mellom cellene. All fordøyelse skjer inne i cellene i næringsvakuoler.

Et annet særtrekk ved svamp er at de danner et skjellet av kalk eller kisel, forsterket med det hornaktige stoffet spongin (vaskesvamp inneholder kun spongin).

Alle fem norske ferskvannsvamper tilhører klasse horn- og kiselsvamper (Demospongiae), familie Spongillidae. De har kiselnåler.

Om høsten danner de bestandige ynglekorn som kalles gemmulae. Kornene består av en kjerne svampceller omgitt av en kraftig yttervegg med spesielle kiselnåler. Ynglekornene tåler både frost og tørke, og kan bidra til å spre svampen. Selve svampen dør og råtner bort i løpet av vinteren.

Ytre bygning

Norske ferskvannsvamp kan opptre som et moseaktig belegg på bunnen, eller danne en buskaktig vekstform med korte tykke grener. I frisk tilstand er de ofte grønne på grunn av symbiotiske alger.

Svamp skiller seg fra plantemateriale ved kiselnålene, som gjør den stikkende å ta på. De fine nålene stikker omtrent som glassvatt. I tillegg har svamp en ubehagelig svovelaktig lukt.

Ynglekornene (gemmulae) er små, runde og frøaktige, ca 1 mm store. De sitter oftest spredd i svampmassen, men hos en art, skjørsvamp Eunapius fragilis, er de kittet sammen til en skorpe.

Typisk vekstform hos ferskvannssvamp. Den grenete formen forekommer ofte hos vanlig ferskvannsvamp Spongilla lacustris som her, men vekstform kan ikke brukes til å bestemme svamp. Årsaken er at svamp formes etter miljøet.

Mikroskopiske kjennetegn

Med unntak av skjørsvamp Eunapius fragilis, som kjennes på skorpen av ynglekorn, må svamp bestemmes på grunnlag av kiselnålene som også kalles spikler.

I svampenes verden er det utviklet de mest fantastiske former for spikler, men i familien Spongillidae er det snakk om tre hovedtyper: Store nåler (megasclerer), små nåler (mikrosclerer/gemosclerer) og trådsneller (amfidisker). De to sistnevnte er knyttet til ynglekornene (gemmulae). De store nålene kan være glatte eller piggete. Små nåler er oftest piggete. Av trådsneller er det to typer, korte og lange. De lange kan i noen tilfeller ha utvekster på akslingen mellom hjulene.

Preparering

For å kunne se kiselnålene må det organiske materialet fjernes. Det gjøres enkelt med konsentrert salpetersyre, eventuelt med fortynnet salpetersyre og varme.

Prosessen utvikler nitrogenoksyder, så en må arbeide i avtrekk og unngå å puste inn dampene. Salpetersyre er sterkt etsende, og farger huden gul. Hansker og vernebriller er helt nødvendig ved dette arbeidet.

Ved små prøveserier kan en løse opp svampen direkte på et objektglass. Ved store serier kan en ha god nytte av mikrotiterplater med store brønner, 12 brønner/plate. De vanlige 96 brønnersplatene er så trange at prøvene lett bruser over og blader seg.

Når det organiske materialet er etset bort, kan en vaske nålene forsiktig med vann, og leire inn prøven i ett eller annet medium. Tradisjonelt har prøvene vært tørket og lagt inn i canadabalsam. Et vannholdig medium med for eksempel polyvinylalkohol kan også brukes, og har den fordel at prøven ikke trenger å tørke før en legger på dekkglass.

For sikker artsbestemmelse er det viktig at en også får oppløst noen ynglekorn (gemmulae). Disse er svært motstandsdyktige, og kan kreve ekstra ”koking”.

Materiale og foto

Alt materiale er utlånt fra samlingen til Kjell Magne Olsen, BioFokus.

Materialet ble preparert ved å løse det opp i kokende HNO3 1:1 og innlagt i lacto-glyserol-polyvinylalkohol.

Mikroskopiske karakterer ble fotografert gjennom Motic B3 mikroskop med fasekontrast med Pentax *ist DL digitalkamera. Bildene ble bearbeidet i Adobe Photoshop.

Litteratur

Økland KA og Økland J (1996) Landsoversikt over funn av ferskvannssvamper (Porifera: Spongillidae) i Norge - en database. LFI-rapport nr. 159: 1-24 .

Økland KA og Økland J (1996). Freshwater sponges (Porifera Spongillida) of Norway. Distribution and ecology Hydrobiologia 330: 1-30.

Økland KA og Økland J (1991). En ferskvannssvamp (Anhetromeyenia ryderi) med amfiatlantisk utbredelse funnet i Norge Fauna 44: 220-226.

Økland KA og Økland J (1989). The amphiatlantic freshwater sponge Anhetromeyenia ryderi (Porifera: Spongilidae): Taxonomic-geografic implications of records from Norway Hydrobiologia 171: 177-188.

Aagaard K og Dolmen D (1996). Limnofauna Norvegica. Katalog over norsk ferskvannsfauna Tapir forlag, Trondheim ISBN 82-519-1214-8 310 + diskett.