Slåttemarkspreg som uLKM i semi-naturlig og sterkt endret mark

• markoverflata er ryddet for ujevnheter (stei-ner, trær, stubber, busker og kratt, tuer i myr)
• rydningsrøyser og steingjerder finnes ofte
• artene er jevnt fordelt over området
• artssammensetningen domineres av smakelige urter og gras; urter er relativt viktigere enn i beitemark
• arter som vrakes av beitedyr (giftige arter, arter som smaker vondt, har torner eller høyt silikatinnhold i bladene) mangler eller spiller en underordnet rolle
• spor etter beitedyr (tråkk, møkk etc.) mangler eller er lite framtredende

Kun basistrinn SP∙a brukes til å registrere slåttemarkspreg på sterkt endret mark

beiting – forstyrrelsesprosess der husdyr fjerner biomasse ved å ete gras, urter og andre planter

slått – forstyrrelsesprosess der gras og urter høstes for seinere bruk til fôr

Todelingen i beitemark og slåttemark representerer de typiske endepunktene av en kompleks hevdformgradient. Typiske beitemarker og slåttemarker som er i bruk er lette å skille fordi de to hevdformene setter tydelig preg både på fysiske egenskaper og artssammensetning. De seks punktene som er listet opp under ‘kort forklaring’ kan utdypes som følger:

Slåttemark har jevn markoverflate. Rydding av markoverflata var en nødvendighet for effektiv høsting med ljå, både for å kunne skjære vegetasjonen nær marka og for å unngå skade på ljåbladet.

Rydningsrøyser og steingjerder finnes ofte i eller nær slåttemark. I gammel slåttemark (det vil si slåttemark som har vært i hevd i lang tid, gjerne hundrevis av år) er ofte mindre stein samlet i rydningsrøyser eller steingjerder, mens store steiner ligger att på marka.

Slåttemark har jevn fordeling av arter. Fordelingen av arter er jevnere i slåttemark enn i beitemark på grunn av tråkk, dyrenes beitepreferanser og forekomsten av gjødsel- og urinflekker. Nitrogen-krevende arter er vanlig i beitemark (på grunn av gjødsel- og urintilførsel), og det er også forekomst av busker som ikke beites som for eksempel einer og nyperose Rosa spp. Artene er jevnere fordelt over et slåttemarksareal enn over et beitemarksareal fordi næringsstoffene i marka er jevnere fordelt.        Slått medfører større uttak av næringsstoffer enn hva beiting gjør (semi-naturlige slåttemarker ble derfor vanligvis bare utviklet på relativt produktiv mark). I beitemark blir næringsstoffene i beiteplantene delvis tilbakeført med gjødsel og urin. Ved kjøttproduksjon tilbakeføres for eksempel inntil 95 % av den fosfor og det kalium som beiteplantene inneholder. Men næringsstoffene havner ikke på samme sted i beitemarka som der de ble ‘høstet’ av beitedyra; dyrene forflytter næringsstoffene slik at arealer der dyrene ofte beiter etter hvert blir utarmet, mens blant annet hvileplasser blir tilført mye ekstra næring. Gjødselruker kan påvirke vegetasjonen ved at planter blir ’kvalt’, men åpner samtidig nye muligheter, særlig for nitrogen-elskende arter. Dyra skyr ofte gjødselflekker i lang tid slik at for eksempel brennesle Urtica dioica som gjerne etablerer seg der, kan stå igjen i en ellers nedbeitet vegetasjon og spre seg derfra.  

Artssammensetningen i slåttemark domineres av smakelige urter og gras; gras er relativt viktigere i slåttemark enn i beitemark og slåttemarka mangler arter beitedyrene vraker. Slått og beite påvirker plantene på forskjellig måte og gjør artssammensetningen (under ellers like forhold) observerbart forskjellig mellom beite- og slåttemark. Beitedyr er mer eller mindre selektive mens slått fjerner alle arter. Giftige arter, arter som smaker vondt, har torner eller høyt silikatinnhold i bladene har derfor konkurransefortrinn i beitemark, men ikke i slåttemark. Omvendt kan smakelige plantearter greie seg bedre i slåttemark. I beitemarka må ellers planteartene tåle å bli avbeitet gjentatte ganger og kunne regenerere raskt. Gras er spesielt godt tilpasset å tåle beiting på grunn av sin evne til å regenerere. Også i slåttemarka er evnen til å regenerere viktig, men mange arter klarer seg godt i slåttemark fordi de gjør seg tidlig ferdig med blomstring og frøspredning (det vil si at de spirer seinhøstes eller tidlig om våren og rekker å sette frø før slåtten) eller på grunn av evne til klonal vekst. De forskjellige effektene av slått og beite som dominerende hevdform gjør at beiteenger generelt er mer grasdominerte enn slåtteenger, og at beiteenger kan ha et sterkt innslag av arter som ikke beites, som for eksempel engsoleie Ranunculus acris og tistler. Slåtteenger er dessuten mer artsrike og rikere på urter enn beiteenger, gitt tilsvarende naturforhold. Slåttemark har ofte en tett grasmatte med flere sjikt som veksler i betydning gjennom sesongen. Flerårige arter dominerer, men vinterannueller (arter som overlever vinteren som frø) finnes også. Arter som ikke ’tåler’ beite (det vil si tråkk og avbeiting), som for eksempel mange orkidéer, og arter som blir preferert ved beiting, som for eksempel rødkløver Trifolium pratense, er vanlige.

Beitemark kjennetegnes av spor etter beitedyr, mens slike mangler i slåttemark. Husdyras tråkking setter fysiske spor og påvirker artssammensetningen. Bruk som beitemark gir seg ofte utslag i tydelige stier, som i hellende terreng ofte er lett synlige som parallelle, vannrette linjer. Fordi tråkk kan ha en direkte ødeleggende effekt (forstyrrelseseffekt) på plantene, fremmer tråkk planter som enten tåler den mekaniske tråkkpåvirkningen eller som responderer raskt på den. Arter som tåler tråkk har derfor konkurransefordeler i beitemark. Også for ett- og toårige arter kan tråkk være fordelaktig. Dyrenes tråkking lager hull og åpne flekker i tette grasmatter, noe som er gunstig for arter med kort livssyklus, som ofte trenger gode spiringsforhold for å regenerere seg effektivt. Kortlivete arter er derfor vanligere i beitemark enn i slåttemark. Tråkk påvirker også plantene indirekte ved å forandre jordstrukturen og dermed jordtemperaturen og jordas evne til å holde på vann og oksygen. Mange tråkktolerante beitemarksarter har derfor grunne rotsystemer. Semi-naturlig slåttemark ble ofte høstbeitet og iblant vårbeitet, men ikke ’kontinuerlig’ (jevnlig) påvirket av tråkk på samme måte som beitemarka.

Eksempler på typiske arter som kjennetegner semi-naturlig eng (T32) henholdsvis med tydelig beitepreg (SP∙0) og med tydelig slåttepreg (SP∙a) er:

Den enkle todelingen i beitemark og slåttemark er en grov generalisering av de sammensatte og svært mangfoldige hevdregimene som har gitt (og fortsatt gir) opphav til semi-naturlig og sterkt endret jordbruksmark. Kombinerte hevdregimer med vår- og/eller høstbeiting av slåttemark var hovedregelen i den tida da alle tilgjengelige fôrressurser måtte utnyttes. Kortvarig beiting utenfor hovedvekstsesongen har imidlertid mindre betydning for artssammensetning og markegenskaper, og slike marker hadde derfor først og fremst preg av bruken som slåttemark.

De kombinerte hevdregimene utviklet seg gjennom mange hundre års nært samspill mellom befolkningens næringsbehov, kulturelle og økonomiske rammebetingelser, klimaet og andre naturgitte betingelser for utnyttelse av arealer til matproduksjon. Betegnelsene ‘beitemark’ og ‘slåttemark’ adresserer den dominerende hevdfaktoren. Innenfor hver av de to klassene finnes stor variasjon, for eksempel i beite- eller slåtteintensitet (slåttehyppighet), beite- og slåttetidspunkt (vår- og/eller høstbeite), beitetrykk, variasjon mellom ulike beitedyrs påvirkning, intervall mellom avsviinger, omfanget av manuell rydding av vedvekster, etc.

Mens slåttemarkspreg (SP) er en lokal kompleks miljøvariabel som adresserer jordbruksmarkas dominerende hevdpreg som beitemark eller slåttemark, brukes tilstandsvariablene beitetrykk (7JB–BT) og slåtteintensitet (7JB–SI) til å beskrive nåtidig bruk som beite- eller slåttemark.

Endret bruk (eller opphør av bruk) vil over år (hvor mange år avhenger av en lang rekke forhold) føre til at et distinkt slåtte- eller beitemarkspreg svekkes og til slutt viskes helt ut. Før vekselbrukets, og ikke minst kunstgjødselens, tid var tilgangen på gjødsel til åkrene og vinterfôr til overvintrende dyr de viktigste produksjonsbegrensende faktorene i jordbruket. Jordbruket krevde da store slåttemarksarealer. Overgangen til et jordbruk basert på næringsstoffer som tilføres utenfra (først kunstgjødsel og i våre dager også importert kraftfôr) har ført til en kraftig nedgang i bruken av marginale slåttemarksarealer og brakklegging eller overgang fra slått til beiting som dominerende hevdform. Mye tidligere slåttemark ble eller blir fortsatt benyttet til beite. En slik bruksendring fører over tid til en gradvis endring av hevdpreget.  Betydelige arealer har i dag en artssammensetning og et preg som står i en mellomstilling mellom typisk beitemark og slåttemark, og er dessuten i ulike faser av gjengroing.