Cortinarius anisochrous, eksempel på art i kuslørsoppgruppen, som er vanskelig å bestemme uten å foreta gen-sekvensering.

Kuslørsopp representerer en gruppe kraftige Telamonia-arter. Disse har ofte oppsvulmet, klubbeformet stilkbasis og – i motsetning til de fleste andre Telamonia-arter – tilknytning til kalkrik grunn.

Kjennetegn

Hatten på kuslørsoppene er først halvkuleformet, etter hvert hvelvet og avflatet, noen ganger med et lavt og bredt pukkelparti og med hvite velumrester i kanten som ung. Fargen er mørkt rødbrun og hygrofan, og i Funga Nordica karakteriseres uttørringen som tilsvarende den hos stubbeskjellsopp Kuehneromyces mutabilis; fruktlegemene sees ofte i en tofarget fase, der hatten snart tørker ut i midten til en lysere rødbrun til oransjebrun farge. Skivene kan være noe fjernstilte, som unge er de blekt gråbrune. Den klubbeformete stilken kan bli opptil 4 cm bred ved basis, og er først grålig, men med alder og håndtering blir den mørkere gråbrun. Lukten er svak eller noe reddikaktig. Alle artene i komplekset har relativt brede sporer, det vil si over 5,5 µm.

Cortinarius bovinus ble beskrevet av Fries for snart 200 år siden, men etter at nye teknikker med DNA-sekvensering er blitt tatt i bruk, er den forenklet sagt blitt delt opp i syv arter. Selv om enkeltartene i samlegruppen kuslørsopp angis å ha distinkte morfologiske karakterer som skiller dem og som har gjort det mulig å lage en bestemmelsesnøkkel, er dette et svært vanskelig kompleks å artsbestemme. For eksempel er en hovedskillekarakter mellom artene fargen på tørkete fruktlegemer etter at friske fruktlegemer er tørket i tørkeskap, noe som ikke alltid er så lett å sjekke. Ellers skilles artene blant annet på små sporeforskjeller og på fargenyanser. Et problem er også at alle artene i gruppen er ganske sjeldne, og at man sjelden får anledning til å sammenlikne de ulike artene mot hverandre. Resultater av DNA-sekvensering er derfor ofte en nødvendighet for helt sikker bestemmelse.

Mens den arten som har fått beholde navnet kuslørsopp Cortinarius bovinus har rødbrun hattfarge, går de andre artene mer i gråbrunt. Førstnevnte passer best med Fries’ originalbeskrivelse (samt også med funn fra Fries’ samleområder).

Cortinarius bovinus ble beskrevet av Fries for snart 200 år siden, men etter at nye teknikker med DNA-sekvensering er blitt tatt i bruk, er denne arten forenklet sagt blitt delt opp i syv.

Habitat og utbredelse

Seks av de sju artene i kuslørsopp-komplekset er beskrevet så seint som 2013, og det er foreløpig derfor ikke mulig å angi nøyaktig utbredelse for de ulike artene, men iallfall fem av syv arter er per 2021 registrert i Norge ifølge DNA-analyser som er blitt gjort. Alle er barskogsarter, dels rene granarter, og omtrent halvparten er angitt å vokse med både gran og furu. Generelt vokser de på kalkrik grunn, og er foreløpig kollektivt gode indikatorarter for kalkbarskog. Muligens har noen av dem nordlig utbredelsestyngde, men en av dem, Cortinarius anisochrous, synes å ha sørlig tyngdepunkt.

Cortinarius anisochrous, eksempel på art i kuslørsoppgruppen, som er vanskelig å bestemme uten å foreta gen-sekvensering.

Forvekslingsarter

Artene i kuslørsoppgruppen er meget like hverandre, men har samlet sett et relativt karakteristisk utseende. Det finnes likevel flere muligheter for å forveksle noen av disse artene med andre slørsopparter. Ulveslørsopp Cortinarius malachius kan likne spesielt de gråbrune artene, med sin størrelse, form og ofte tofargete hatt, men er likevel klart lysere. Søskenslørsopp Cortinarius disjungendus og liknende arter i seksjonene Brunnei og Uracei har nærmest svarte eksikater (tørkete fruktlegemer). Mørk moslørsopp Cortinarius suberi har sterkt fibrøs hatt og mindre sporer enn kuslørsoppene.