En bekkekløft kan defineres som en skarp forsenkning i terrenget, med en bekk i bunnen og forholdsvis bratte sideskråninger som heller mot hverandre (jf. Evju et al. 2011).

Bekkekløfter er viktige lokaliteter i naturmangfoldsammenheng fordi de kan inneholde et stort mangfold av naturtyper og fordi de ofte har et stabilt mikroklima som favoriserer mange arter med spesifikke levestedskrav. De fleste bekkekløfter består av en bratt V-dal (3ER–VD) eller et tilpassingsgjel [gjel (3ER–GJ)] som er nedskåret i en dypere, glasialt utformet dal, som gjerne sjøl er nedskåret i en større dal- eller fjordside eller i en skog- og forfjellsvidde. Bekken som renner gjennom bekkekløfta i dag har ofte relativt beskjeden vannføring i forhold til størrelsen på dalen, men kan svulme betydelig opp i flomperioder. Dalsidene i bekkekløfter kan være fylt med løsmassemateriale (morenemateriale eller dalfyllinger) eller være resultatet av massetransport i skråninger [for eksempel talus (ML–TA)], men dal- og bekkeprofilets form bestemmes av nedskjæringen i fast fjell. Vannstrømmen i elva eller bekken er vanligvis sterk, og tettheten av stryk og fossestryk er ofte høy. Fosser i fritt fall kan forekomme. Der sterk helning og/eller ustabile masser ikke forhindrer jordsmonnutvikling og etablering av en stabil vegetasjon, dominerer skogsmark [fastmarksskogsmark (T4) og flomskogsmark (T30)].