For å avgjøre hvilken økologisk risiko fremmede arter utgjør, vurderes hver enkelt art ved hjelp av ni ulike kriterier. På bakgrunn av vurderingen klassifiseres arten i en av følgende kategorier: svært høy risiko; høy risiko; potensielt høy risiko; lav risiko eller ingen kjent risiko.

De ni kriteriene som brukes for å vurdere fremmede arters økologiske risiko er generelle, i den forstand at de kan brukes til å vurdere samtlige artsgrupper. Kriteriene er også kvantitative i den forstand at de har presist definerte numeriske verdier.

Kriteriene A – I

De første tre kriteriene (A – C) gir et mål på artenes invasjonspotensial, det vil si hvor levedyktig arten er kombinert med hvor raskt den sprer seg:

A-kriteriet beregner bestandens levetid (i år). B-kriteriet estimerer hvor raskt arten vil kunne spre seg (meter per år). Spredningen omfatter både forflytning ved hjelp av mennesker og naturlig spredning. C-kriteriet viser hvor stor andel (%) av en naturtype arten kan kolonisere. Beskrivelsen av fremmede arters tilknytning til naturtyper er basert på Natur i Norge (NiN).

De øvrige seks kriteriene (D – I) kvantifiserer artens økologiske effekt, det vil si i hvilken grad fremmede arter kan påvirke stedegne arter (arter som hører naturlig til i Norge) og naturtyper:

D -kriteriet estimerer hvilken effekt den fremmede arten har på truete arter/nøkkelarter og E-kriteriet estimerer effekten på de øvrige stedegne artene. Bare negative effekter blir vurdert og påvirkningen på stedegne arter dreier seg framfor alt om konkurranse, predasjon og parasittering. De to neste kriteriene, F og G-kriteriet, viser hvilken effekt den fremmede arten kan ha på truete/sjeldne naturtyper, og på øvrige naturtyper. Det er graden av tilstandsendring som kvantifiseres. Med det menes endringer i naturtypens artssammensetning eller utforming. H-kriteriet vurderer om den fremmede arten kan overføre genetisk materiale til arter som hører naturlig hjemme i vår natur, mens det siste kriteriet, I-kriteriet, sier noe om arten kan overføre parasitter eller sykdomsfremkallende organismer (patogener) til stedegne arter.

En utfyllende beskrivelse av kriteriene finnes i publikasjonen Retningslinjer for økologisk risikovurdering av fremmede arter versjon 3.1.

Når økologiske effekter vurderes er det ikke bare nåværende økologiske effekter som inngår, men også effekter som kan forventes å opptre i løpet av 50 år fram i tid.

Risikomatrisen

Hvilken økologisk risiko en fremmed art utgjør kan gjengis i en todimensjonal figur, der x-aksen viser artens invasjonspotensial (A - C - kriteriene) og y-aksen artens økologisk effekt (D-I - kriteriene). En fremmed art som scorer høyt på både invasjonsaksen og effektaksen utgjør en høy økologisk risiko i naturen.

Kategoriene

På bakgrunn av vurderingen beskrevet over, klassifiseres arten til en av følgende fem risikokategorier:

Svært høy risiko SE: Arten har en sterk negativ effekt på norsk natur.

Høy risiko HI: Arten har stor spredning med en viss økologisk effekt, eller stor økologisk effekt med en begrenset spredning.

Potensielt høy risiko PH: Arten har svært begrenset spredningsevne, men stor økologisk effekt – eller omvendt.

Lav risiko LO: Arten har lav eller moderat spredning og middels til svak økologisk effekt.

Ingen kjent risiko NK: Arten har ingen kjent spredning og ingen kjent økologisk effekt.

Usikkerheten i vurderingen

For de fleste artene har vi ikke nok detaljert kunnskap til å gjøre eksakte vurderinger, og vi gjør derfor et anslag (estimat). Alle anslag innebærer en grad av usikkerhet og usikkerhet er avhengig av hvor god kunnskap vi har om en art. For hvert av de ni kriteriene blir usikkerheten synliggjort ved å angi 50 % konfidensintervallet rundt det beste anslaget, det vil si de 50 % mest sannsynlige anslagene. Usikkerheten i vurderingen blir synliggjort i sluttproduktet; både i risikomatrisen og i en oppsummerende tekst om arten.