En av våre aller vanligste arter. Fargen varierer, men den har ofte rødlilla overside og hvitaktig underside. Tydelig rettlinjet rad med pigger langs midten av hver arm. Gripetenger spredt på oversiden. Nær furen på undersiden (adambulakralen) sitter det to pigger per plate, og piggene har en krans av gripetenger.

Kjennetegn

Madreporplaten er tydlig hvit og avgrenset, og synes godt. Den brukes til utskifting av vann for vannkanalsystemet.

Fargen variere noe, men arten er ofte rødlilla på oversiden og hvitaktig på undersiden. Langs midten av hver arm på oversiden, går det en tydelig og rettlinjeformet rad av pigger (carina). Marginalpiggene, eller kanten, skiller seg ikke spesielt ut. Oversiden har et forholdsvis åpent skjelettet med små, ofte butte, pigger. Disse piggene sitter ofte enkeltvis, og med en krans av gripetenger rundt. Oversiden er også spredt dekket med gripetenger. I hullene i det dorsale skjelettet sitter mange gassblærer. På undersiden, på adambulakralen, sitter det to ganske store og markante pigger per plate som ofte er bøyd til hver sin side (av og til kun en pigg). Rundt disse piggene sitter det en krans med gripetenger. Sugeføttene har sugeskive. Arten kan bli over 30 cm i diameter.

Utbredelse

Asterias rubens er funnet i fjæresonen og ned til 900 m dyp (Clark & Downey 1992). Det er en av våre vanligste arter, og sammen med Marthasterias glacialis kan man bl.a. observere den på grunt vann, gjerne inne i båthavna. Den er registrert langs hele norskekysten, og på Svalbard (Gulliksen m.fl. 1999; Brattegard 2001; Deja m.fl. 2016).

Arten forekommer langs begge sider av Nord-Atlanteren, hhv. Carolina og Portugal; også i Arktis (Clark & Downey 1992; www.marinespecies.org). A. rubens og Astropecten irregularis ble i 1996 funnet i Bosporusstredet for første gang, og noen år senere ble også A. rubens funnet for første gang i Svartehavet. Der regnes den som en invasjonsart (Albayrak 1996; Ünsal Karhan m.fl. 2007). Den tåler brakkvann, og går også inn i Østersjøen (Mortensen 1927).

Levesett

Arten kan man studere selv fra fjæresteinene, eller også under dykking. Den trives på berg og grus, men også på bløtbunn. I en studie fra Færøyene ble arten hyppigst funnet rundt ca. 100 m dyp, og i temperaturer over 8°C (vektet dyp og temperatur) (Ringvold & Andersen 2015).

Denne arten er særlig glad i blåskjell, men spiser også snegler, krepsdyr (isopoder), fisk og andre sjøstjerner. Den er også kannibal, og hvor sjøstjerner opptrer i store mengder kan de begynne å spise av armene til hverandre (Anger m.fl. 1977). Den spiser også sjøpung, og det er observert at den, når i akvarium, spiste mus som falt ned i karet, dvs. et egentlig helt ukjent bytte for sjøstjernen (HR, pers. obs). Asterias rubens blir selv spist av f.eks. fugl, eller også andre sjøstjerner som Luidia eller solstjernene (Solaster og Crossaster).

Vadehavet er et stort og grunt havområde som strekker seg fra Danmark, via Tyskland, til Nederland. Det er rikt på dyreliv, og både fugl og bunndyr opptrer i store tettheter. Området ligger under UNESCOs verdensarvliste. En studie fra øya Sylt i Vadehavet, i tysk sone, viser store blåskjellbanker fra både fjæresonen og like nedenfor (sub-tidalen), men med høyest tetthet i fjæresonen. De fant at dette samsvarte med forekomster av beiting på blåskjell av Asterias rubens, og mengden med rur på blåskjell. Sjøstjernene så ut til å foretrekke blåskjell med minst rur, dvs. blåskjellene som levde i subtidalen (Saier 2001). Det var derfor høyest tetthet av blåskjell i fjæresonen.   

Asterias rubens gyter ved å reise seg opp på alle fem armspissene, i en "klokkeform". 

Forvekslingsarter

Asterias rubens likner litt på både Leptasterias müelleri og Marthasterias glacialis. De kan skilles ved at førstnevnte i hovedregel har to markante pigger på raden nær sugeføttene (adambulakralen). De to andre artene har kun en pigg her. Hos A. rubens går det langs midten av hver arm, på oversiden, også en tydelig og rettlinjeformet rad av pigger (carina). Denne raden er utydelig hos L. müelleri. Hos M. glacialis er dessuten marginalpiggene markante, men det er de ikke hos A. rubens.

Stichastrella rosea kan kanskje ligne litt på Asterias rubens, men sistnevnte har ikke så runde og faste armer, og har som oftest to pigger i adambulakralen, og ikke tre. A. rubens har også enkeltvise pigger på oversiden, med en krans av gripetenger rundt.