Ikke alle fremmede arter i Norge blir risikovurdert. Vurderingen omfatter i hovedsak fremmede arter som er etablert i Norge etter 1800. I tillegg kommer et utvalg fremmede arter som trolig vil etablere seg i Norge innen 50 år.

Svært mange arter har opp gjennom tidene kommet til Norge ved menneskelig hjelp, enten som blindpassasjerer eller som følge av en bevisst innføring. Prestekrage, engsoleie og ryllik er eksempler på arter de fleste ser på som naturlige i vår flora, men som trolig har kommet hit ved hjelp av mennesker.

Fast reproduserende etter år 1800

Å risikovurdere alle fremmede arter er en umulig oppgave, fordi vi har for lite kunnskap om arter som kom til landet for lang tid tilbake. Derfor har det vært nødvendig å lage noen regler for hvilke arter som skal risikovurderes:

Bare fremmede arter som er etablert i Norge skal risikovurderes. Med etablert menes arter som kan produsere levedyktig avkom utendørs uten hjelp av mennesker. Fremmede arter som var etablert som fast reproduserende i Norge allerede per 1800, skal imidlertid ikke risikovurderes. Slike arter regnes som stedegne i Norge.

Å være etablert som fast reproduserende betyr at arten må har formert seg uten hjelp av mennesker sammenhengende i mer enn 10 år.

Dørstokkarter

Noen fremmede arter blir likevel risikovurdert, selv om de ikke er etablert i Norge. Dette gjelder fremmede arter som trolig vil etablere seg i Norge innen 50 år. Slike arter kalles dørstokkarter. Det finnes tre grupper av dørstokkarter:

1) Arter som finnes i Norge, men som foreløpig kun formerer seg innendørs eller ved hjelp av mennesker. Eksempler på slike er insekter i drivhus, hageplanter eller akvariefisker.

2) Fremmede arter som allerede finnes i naboland, og som trolig kommer til Norge gjennom selvstendig spredning.

3) Fremmede arter som ikke finnes i Norge, men som lever i områder der naturtyper og klima ligner norske forhold. Via ulike spredningsveier kan slike arter etablere seg i Norge.

Hvilke dørstokkarter som skal risikovurderes avgjøres av relevante myndigheter i samråd med ekspertene og Artsdatabanken.

Arter brukt i produksjon

Arter som brukes til produksjon av mat, tømmer, andre dyre- eller planteprodukter, eller også til rekreasjon kaller vi produksjonsarter.

Hvis en produksjonsart var i utstrakt bruk i Norge per 1700 skal den ikke risikovurderes. Eksempler på slike arter er tamand Anas platyrhynchos, storfe Bos taurus, geit Capra hircus, huskatt Felis catus, tamgris Sus scrofa domesticus, havre Avena sativa og rug Secale cereale.

Produksjonsarter som ikke var i utstrakt bruk i år 1700 eller tidligere, skal risikovurderes. Artens produksjonsareal skal ikke inngå i vurderingene. Det er artens økologiske risiko utenfor sitt produksjonsareal som skal vurderes.  Dette betyr at rømte og forvillede bestander av produksjonsarter skal risikovurderes.

Et fåtall produksjonsarter kan påvirke norsk natur selv om de ikke sprer seg utenfor produksjonsarealet. Eksempler er arter som kan bidra til genetisk forurensning gjennom vindspredning av pollen. Arter som ikke forlater produksjonsarealet sitt, men likevel har en effekt utenfor produksjonsarealet, skal risikovurderes.

Produksjonsarealet til en art er det avgrensa arealet som er avsatt til den aktuelle produksjonen, f.eks. en åker, et plantefelt, et husdyrbeite, en fiskedam, et oppdrettsanlegg, eller en privat hage.

Grupper (takson) under artsnivå

Grupper under artsnivået, som underarter, varieterer, kultivarer og hybrider, kan risikovurderes.  Hvilke takson under artsnivå som skal vurderes avgjøres av relevante myndigheter og ekspertkomitéene i samråd med Artsdatabanken.  

Regionalt fremmede arter

Arter som hører naturlig hjemme i deler av Norge, men som (etter 1800) har blitt spredt av mennesker til steder i Norge der de ikke hører hjemme, kan også risikovurderes. Slike arter betegnes regionalt fremmede.

Hvilke regionalt fremmede arter som skal vurderes avgjøres av relevante myndigheter og ekspertkomitéene i samråd med Artsdatabanken.