Phaeostigma notata er den i gjennomsnitt største norske kamelhalsfluen.

Kjennetegn

Hode mørkebrunt, men med lysere felter mellom antennefestene og munndelene, og tydelig avsmalnende bakover fra fasettøyene. Det er tre ocelli bak antennene, som er tynne og korte, nesten like lange som hodet og pronotum til sammen. Antennene er også mørke, men blir gradvis lysere nær basis. Pronotum er langt og slankt, som hos andre kamelhalsfluer. Både for- og bakkropp er mørkebrune eller svarte, men det kan være gule tegninger i tilknytning til hofteleddene og langs kantene av bakkroppens tergitter og sternitter. Vingene er klare og gjennomsiktige med mørke ribber. Ribbenettet er generelt ganske variabelt, og noen av ribbene, både lengde- og tverribber, i indre del av vingen kan være lyse. I vingenes costalfelt finnes 11–16 tverribber, og i det mørkebrune vingemerket er det to tverribber (av og til er det bare én, gaffeldelt). Vanligvis fire store celler (discoidalceller) på rad nedover mellom vingemerket og den øvre grenen av media, men den 2. i rekken kan være trekantet eller dårlig utviklet i én eller begge vinger. Den første i rekken har sin basale tverribbe godt innenfor begynnelsen av vingemerket. Hunnen har en lang, tynn eggleggingsbrodd ytterst på bakkroppen, men ellers likner kjønnene hverandre. Hos hunnen er bakkanten på 7. sternitt, sett fra siden, utbuktet i nedre kant. Hos hannen er paramerene sekkformete, uten tenner i kanten. Beina har mørkebrune lår og noe lysere brune legger og føtter. Forvingelengde 9–15 mm, vingespenn normalt større enn 22 mm.

Forvekslingsarter

Arten er del av et vanskelig kompleks av arter (”notata-komplekset”) sørover i Europa, men under nordiske forhold er kamelhalsfluene relativt greie å holde fra hverandre, da P. notata er den eneste i komplekset som forekommer her. Mørkt vingemerke med to tverribber er normalt nok til å gjenkjenne arten her hos oss. De andre har enten lyst vingemerke eller et annet antall tverribber i vingemerket. Det finnes også bestemmelsestabell for larver av de norske artene hos Greve (2002).

Levevis

P. notata lever i skoger, plantasjer og andre steder hvor det vokser gamle trær, så vel i løv- som i barskog. Særlig voksne, men også i noen grad larver, oppholder seg oftest høyt oppe i trekronene, og påtreffes derfor sjelden. Larvene kan imidlertid også gå på nedfalne stokker og grener. De lever utelukkende i og under bark på mange slags trær, med en viss preferanse for bartrær, men også ofte på bl.a. eik. I Storbritannia er den antatt å foretrekke eik fremfor andre treslag. Både larver og voksne er rovdyr. Larvene spiser bl.a. en del billelarver, midd og edderkopper, mens de voksne antakelig tar mer bladlus og andre små insekter. Sannsynligvis er de mest aktive om natten. Arten kan finnes ved å slaghåve i busker og høye urter i skoglysninger og skogbryn, særlig effektivt like i etterkant av stormer. Den er heller ikke uvanlig å få i malaisefeller.

Livssyklus

Arten har en toårig livssyklus. Paringen foregår oppe i trærne, straks etter at dyrene er klekt fra puppen, og deretter legger hunnene eggene i sprekker og barkrevner på gamle trær ved hjelp av den lange leggebrodden. Eggene klekkes etter noen uker, og larvene oppholder seg i barksprekker og under løs bark. Larven gjennomgår ca. 10 stadier, og kort tid før andre overvintring ”graver” den, i siste larvestadium, en liten hule under barken eller i strølaget ved basis av treet. Det har også blitt funnet en larve, uvisst i hvilket stadium, i en fuglekasse 1. februar i Norge. I hulen tilbringer den vinteren, og påfølgende vår forpupper den seg der. Puppen er en såkalt ”fri puppe”, med mulighet for å forflytte seg hvis den blir forstyrret, og dette stadiet varer to til tre uker. De voksne dyrene kan finnes fra mai til sist i juli.

Utbredelse

P. notata er funnet utbredt, men fåtallig nord til og med Nordland i Norge. Den er også utbredt gjennom store deler av Sverige og Finland, men mest i sørlige landsdeler. I Danmark er arten vanlig i store deler av Jylland, men mangler mot nord. På øyene er den funnet på Sjælland, Lolland–Falster og Bornholm. Arten kjennes forøvrig fra store deler av Mellom-Europa og Storbritannia.