Det er kjent ca. 550 bladlusløvearter i verden. I Europa er tallet 62, og i Norge er det til nå registrert 28 arter. Ytterligere tre arter finnes i de øvrige nordiske landene. Det er funnet noen nye arter for Norge de senere årene, og det er grunn til å tro at det gjenstår enda flere å oppdage.

Bladlusløver (NB, må ikke forveksles med larvene til gulløyer, som også noen ganger kalles for bladlusløver) er små eller mellomstore nettvinger, hovedsakelig grå, gulbrune eller brune av farge. Mange av artene er vidt utbredt og opptrer ofte i stort antall, men, i likhet med de fleste av våre nettvinger, lever de gjerne godt skjult. Man ser dem derfor normalt ikke, med mindre man leter aktivt etter dem, enten ved å banke dem ned fra busker og trær, slaghåve i høy vegetasjon eller lokke dem med lys.

Kjennetegn

De norske bladlusløvene er inndelt i seks slekter som er ganske greie å skille ved hjelp av en stereolupe. I mange tilfeller kan de også skilles ved hjelp av en håndlupe i felt. Å bestemme dyrene til art er imidlertid i mange tilfeller vanskeligere. En del arter kan bestemmes ved hjelp av hodets og forkroppens farger og tegninger, eller ut fra vingenes utseende, ikke utfargete individer kan være vanskelige, men det tryggeste er i mange tilfeller å se på hannenes genitalier i en god stereolupe. I noen tilfeller kan også hunnenes genitalier anvendes til artsbestemmelse, men vanligvis er hunnene innen de ulike slektene mye mer like hverandre.

Selv om nesten alle bladlusløvene er små dyr med diskrete farger, er det flere karakterer en kan bruke for å skille dem fra hverandre. Dette gjelder i hvert fall de fleste arter, men noen er det svært vanskelig å skille. De minste artene har en forvingelengde på kun 2,5 mm, mens de største artene kommer opp i ca. 16. Det er også visse forskjeller i formen og fargetegningene på vingene, og også i noen grad i årenettet. Helt spesiell er vingeformen hos vår største art, sigdbladlusløve Drepanepteryx phalaenoides. Hos denne arten finnes ytterst på vingene en kraftig innbuktning, som sammen med vingenes gul- eller rødbrune farge gjør at dyret får en meget stor likhet med et vissent blad.

Bladlusløvenes larver er smale og langstrakte, med forholdsvis korte munndeler. Kroppen er lys, men med mer eller mindre mørke tegninger. Lengden i siste larvestadium varierer fra 4 til 15 mm. Larvene lever på trær og busker, dvs. de samme steder som de voksne, og kan bankes ned sammen med disse. De ulike artenes larver likner hverandre ganske mye, og de er fra ytterst vanskelige til umulige å artsbestemme. Det finnes heller ingen bestemmelsestabell til larvene. For å få et sikkert navn på dem, er man derfor nødt til å klekke dem.

Levevis

Bladlusløver lever på trær og busker i bl.a. skoglysninger, parker og hager. Noen arter er knyttet til en spesiell art eller slekt, som f.eks. Wesmaelius concinnus til furu og Sympherobius pygmaeus til eik, men for de fleste gjelder at de er knyttet til enten bartrær (f.eks. Hemerobius fenestratus) eller løvtrær (f.eks. Hemerobius marginatus). Atter andre, som f.eks. Wesmaelius nervosus, er enda mer fleksible, og kan treffes på både bar- og løvtrær. Det er dessuten noen få arter som lever i den lave vegetasjonen under lyng eller ulike gress og urter.

Både larver og voksne er rovdyr. De spiser bladlus, skjoldlus og andre små insekter, og tilknytningen til bestemte trær og vekster skyldes sannsynligvis at byttedyrene deres er knyttet til nettopp disse. Mange er våre bladlusløver er vanlige, og larvene deres opptrer ofte i stort antall. Disse spiser store mengder insekter og annet som anses som skadedyr, og betraktes derfor som meget nyttige dyr. Flere steder avler man til og med frem ulike bladlusløver, og også gulløyer, og bruker dem i biologisk skadedyrbekjemping.

De fleste artene er fremme i skumringen og om natten, og om man vil finne dem om dagen, må man slaghåve eller banke på vegetasjon. De beste resultater får man da langs solvarm kantvegetasjon eller i sørvendte skogbryn. Dyr som lander i paraplyen / på lakenet eller i håven spiller ofte døde, og de kan være vanskelige å få øye på så lenge de ligger stille. Når de beveger seg og letter, flyr de ganske langsomt, men ofte rett oppover, så man må allikevel være forholdsvis kjapp for å få tak i dem. Det er forøvrig nyttig å notere seg på hvilke trær eller vekster man har samlet individene, da dette kan hjelpe til ved bestemmelsen senere. Om natten kommer bladlusløver gjerne til lys, og lyslokking er derfor en nokså effektiv fangstmetode. Undersøkelser viser imidlertid at mange arter oppholder seg høyt oppe i tresjiktet det meste av deres levetid, og disse kan være vanskelige å registrere om man ikke plasserer lysfeller oppe i trekronene. Slike arter kan være lettere å finne lavere nede like i etterkant av perioder med sterk vind.

Livssyklus

Etter paringen legger hunnen eggene på blader, nåler eller ved knopper. Eggene klekkes etter kort tid, bortsett fra hos de få artene som overvintrer i eggstadiet. Larvene lever på blader og grener, hvor de jakter på byttedyr. Noen overvintrer, som sagt, på eggstadiet, andre som puppe eller voksen, men langt de fleste overvintrer i tredje og siste larvestadium. Før overvintringen spinner larven en silkekokong, hvori den tilbringer vinteren. Forpuppingen finner sted om våren, og puppestadiet varer gjerne et par uker. På et tidspunkt lager puppen et hull og forlater kokongen via dette. Deretter finner den et passende sted hvor den forvandler seg til voksen bladlusløve. De tidligste artene er fremme fra april–mai, og ulike arter kan deretter ses i aktivitet frem til oktober. De fleste av våre arter har to eller flere generasjoner i året.

Arter i Norden

I Norden finnes 31 arter, hvorav altså 28 i Norge. Disse fordeler seg på sju slekter, som alle finnes i Norge. De norske artene fordeler seg slik: én i Drepanepteryx, tolv i Hemerobius, én i Megalomus, tre i Micromus, én i Psectra, tre i Sympherobius og åtte i Wesmaelius. Hemerobius gilvus er kun funnet i Finland og Sympherobius klapaleki er kun funnet i Danmark, og sannsynligheten for at disse er i Norge er kanskje ikke så stor.