Peyerimhoffina gracilis ble registrert for første gang i både Norge, Sverige, Finland og Danmark etter år 2000.

Kjennetegn

Hodet er lysegrønt med rødbrune partier foran øyene og langs sidekanten på clypeus, samt en rød stripe mellom antennefestene og øyene. Antennene har lyst oransje første ledd (scapus), mørk ring på andre ledd (pedicellus) og er ellers brungrønne (mørkere mot tuppen), kortere enn forvingene. Forkroppen er grønn med lys midtstripe, mens bakkroppen er grønn, med eller uten lys midtstripe. Det kan også være lyse striper nederst langs siden av bakkroppen. Både for- og bakkropp har korte, mørke hår. Vingene er tydelig grønne, påfallende smale og tilspissete, og med langt, fortykket, blekbrunt eller grønnaktig vingemerke. Den basale tverribben går ut fra, eller ubetydelig utenfor eller innenfor, spissen av intramediancellen i forvingen. Noen av de basale tverribbene i costalfeltet i forvingen svakt S-formete. Tuppen på bakkroppen er forlenget og tilspisset hos både hannen og hunnen. Beina er grønne, og føttenes klør er uten utvidelse ved basis. Forvingelengde 7–11 mm.

Forvekslingsarter

De karakteristiske smale og tilspissete vingene med markert vingemerke og artens beskjedne størrelse er nok til å kjenne den igjen. Den kan forveksles med Chrysoperla carnea, som også noen ganger har basal tverribbe fra tuppen av intramediancellen, men hos denne er bakkroppspissen avrundet hos begge kjønn, mot langt tilspisset hos P. gracilis. Det sikreste skilletegnet er imidlertid at C. carnea har klør med utvidet basis, mot enkle klør uten utvidelse hos P. gracilis.

Levevis

P. gracilis lever i barskog, hvor den er funnet på både furu og gran. De fire norske funnstedene er i følgende biotoper: ved Fagerstrand i Nesodden i kanten av gammel barskog, ved Skullerud i Oslo i fuktig furuskog, ved Kjevik Lufthavn i Kristiansand er det så å si helt vegetasjonsløst, så dyret har antakelig blitt ført dit med vind fra nærliggende skoger og ved Stiksvann i Rakkestad i kanten av et sandtak, med furu (og bjørk) som dominerende treslag rundt. I Danmark er den også funnet i heiområder med furu og einer. Larven spiser bladlus og andre små insekter på furu og gran, mens de voksne lever av pollen. Arten kan bankes ned fra vegetasjonen, og den kommer også til lys.

Livssyklus

Det er mye man ikke kjenner til angående artens biologi og livssyklus. Eggene legges enkeltvis. Larvene, som har korte, kølleformete hår (setae) på bakkroppen, dekker seg ikke til med rusk og rask. Arten overvintrer som voksen; det er ingen fargeskifter i forbindelse med overvintringen. Voksne dyr kan finnes hele året, kanskje bortsett fra en liten periode på forsommeren, men først og fremst i juni, juli og august. Det er én generasjon i året hos oss.

Utbredelse

Fra Norge foreligger opplysninger om fem individer: en hann fra Kristiansand, Vest-Agder 20.06.–25.07.2009 (leg. F. Ødegaard og O. Hanssen, malaisetelt) (bestemt først i 2016), et dyr fra Nesodden, Akershus 21.–22.09.2010 (leg. S. Kobro, lysfelle), to dyr fra Rakkestad i Østfold 16.05.–14.06.2015 og 19.09.–21.10.2015 (leg. K.M. Olsen, O.M. Wergeland Krog og S. Olsen, malaisetelt) og et dyr fra Oslo 23. oktober 2015 (K. Samyn, fotografert). I Sverige ble arten første gang registrert på to lokaliteter i sørlige deler av landet før 2002 (A. Popov i brev). Etter Popovs hukommelse stammer funnene fra Småland, men de håndskrevne notatene er ikke sjekket opp. Funnene er publisert av Popov i 2002, men ingen detaljer om land eller funnsted er med i den artikkelen. I Greve m.fl. (2005), publiseres arten som ny for Sverige fra Klostersågen i Skåne 6. juni 2004, men Popov fant den altså to år tidligere. I Danmark ble den først påvist på Anholt i 2003 (leg. O.F. Nielsen), og senere er det funnet en del eksemplarer på Fyn og i Øst-Jylland. I Finland ble den først funnet på Åland i 2012, og senere er det gjort to funn på fastlandet, begge helt i sør. Det kan se ut til at arten er i spredning nordover i Europa. Den kjennes forøvrig fra Mellom- og Sørøst-Europa, samt fra Lilleasia og Marokko.