Pseudomallada prasinus ble tidligere regnet som en underart av P. ventralis, men betraktes i dag som en selvstendig art.

Kjennetegn

Hodet er grønt med fem svarte flekker, to foran hvert øye, som i sjeldne tilfeller kan være smeltet sammen til én, og én mellom antennene. Maxillepalpene med svarte ringer. Ingen markeringer bakenfor antennene, som er brungule innerst og litt mørkere ytterst; på baksiden av innerste ledd (scapus) er det ofte en rund, svakt brunaktig flekk. Forkroppen er grønn med noen små, parvise mørke flekker. På alle fire vinger finnes en liten svart flekk innerst på costa. Lengderibbene er grønne, og de fleste tverribber er delvis eller helt svarte. De med helt svarte tverribber i costalfeltet har sørover i Europa vært regnet som P. abdominalis (Brauer, 1856), men det er vist at begge arter kan ha begge varianter. Norske dyr må undersøkes bedre, da i hvert fall noen herfra ser ut til å passe bedre med abdominalis enn prasinus. Den innerste tverribben i costalfeltet, like utenfor den mørke flekken, ofte kraftigere farget enn de øvrige. Bakkroppen er ensfarget grønn, også på undersiden. Beina er grønne, og føttenes klør har en utvidelse ved basis. Forvingelengde 10–18 mm.

Forvekslingsarter

P. prasinus kan først og fremst forveksles med sin nære slektning P. ventralis, som er den eneste andre arten med mørk flekk både ved basis av costa og mellom antennene. Utfargete dyr skilles dog uten større problemer, da P. prasinus har grønn underside på bakkroppen, mens den hos P. ventralis er svart eller mørkebrun. Nyklekte og ikke helt utfargete dyr kan imidlertid ikke bestemmes med sikkerhet, da en ikke vet om de vil komme til å få mørk underside eller ei. Hanner, også unge og uutfargete, kan imidlertid bestemmes på genitaliene (under sterk lupe). Dessuten er arten til dels svært vanskelig å skille fra P. abdominalis, som finnes lenger sør i Europa, og som godt kan forekomme også hos oss. Denne skal ha helt svarte tverribber i costalfeltet, litt større flekk mellom antennene og mørke lengdestriper på bakkroppen, men det er vist at alle disse karakterene kan, i ulike kombinasjoner, opptre også hos P. prasinus. Ytterligere en art, P. zelleri, har mange av de samme karakterene som P. prasinus, men skal normalt ha et par ekstra flekker nær bakkant av hodet. Denne karakteren kan også forekomme på norske dyr som vi antar er P. prasinus, og på P. ventralis. P. flavifrons, den tredje norske arten i slekten, har også svart flekk ved basis av costa, men den har gult hode og mangler flekk mellom antennene.

Levevis

Arten kan påtreffes i mange forskjellige habitater, som lysåpne løvskoger, parker og hager, hvor den kan finnes på mange forskjellige slags løvtrær, eksempelvis eik, selje/pil/vier, rogn og hagtorn. Den kan dessuten noen steder finnes på bartrær, særlig furu. Dyrene på bartrær har antakelig vært sammenfallende med dyr som har helt svarte tverribber i costalfeltet, og disse har vært regnet å tilhøre P. abdominalis. Det har imidlertid vist seg at egg lagt av dyr med abdominalis-karakterer, på furu, og larver funnet samme sted, kan ha prasinus-karakterer som voksne. Hvorvidt det allikevel dreier seg om to arter, er vel ennå ikke helt avklart, men europeiske forskere arbeider aktivt med problemstillingen. Fra Storbritannia hevdes P. prasinus å være mindre avhengig av trær enn P. ventralis, og den opptrer der i flere habitattyper hvor det er langt mellom trærne, som i enger, våtmarker, sanddyner og trær og busker langs markskiller. Den kan også finnes inne i byer. Larvene er rovdyr som lever av små insekter, de voksne spiser pollen. Arten kan bankes fra mange slags trær eller slaghåves i lavere vegetasjon, og den kommer også til lys.

Livssyklus

Eggene legges enkeltvis eller i små grupper på undersiden av blader, barnåler eller småkvister. De klekkes etter et par uker, og deretter følger tre larvestadier. Larven, som dekker seg til med rester av planter og små byttedyr, overvintrer i det andre eller tredje stadium. Påfølgende vår spinner den utvokste larven en silkekokong på under- eller oversiden av et blad, gjerne helt åpent og solbelyst, hvori den snart forpupper seg. Puppetiden varer et par uker, og den voksne nettvingen kan ses fra slutten av juni til midten av august. Det er én eller to generasjoner i året.

Utbredelse

P. prasinus er kjent fra få funn i det sørlige Norge, nord til 62 °N. Den er vanligere i Danmark, og utbredt i sørligere deler av Sverige og Finland. Er ellers kjent fra det meste av Europa, og utbredelsen strekker seg østover gjennom Asia til Mongolia og Japan. Den finnes også i Marokko og Algerie. Sannsynligvis noen uklarheter angående utbredelsen på grunn av sammenblanding med ventralis (i Norge) og andre nærstående arter (i andre deler av Europa, muligens også i Norge).