Sialis fuliginosa er en av de to vanlige mudderflueartene i Norge, kjent fra alle fylker utenom Hordaland og Sogn og Fjordane. En må undersøke genitalier for å skille den fra S. lutaria.

Kjennetegn

Dette er en kraftig bygget mudderflue, med mørkt eller svart hode og forkropp. Antennene er lange og trådformede, og vingene er mørkebrune med litt mørkere ribber. Kjønnene er nesten like, men hunnen er som regel noe større enn hannen. Forvingelengde 12–18 mm. Larven er langstrakt med lysebrune eller mørkebrune farger. Hode og forkropp er tydelig mørkere enn bakkroppen. I siste larvestadium måler den 16–26 mm (uten haletråd).

Forvekslingsarter

Alle våre mudderfluer er svært like hverandre, og det går i liten grad an å artsbestemme dem i felt. Sialis fuliginosa er noe større enn S. lutaria, men en sikker bestemmelse er kun mulig ved hjelp av genitalieundersøkelser i en god stereolupe. Hannene skilles på hvorvidt S9 er lang (S. lutaria) eller kort (S. fuliginosa) sett fra siden. I Nord-Norge blir det litt mer komplisert, ettersom S. morio og S. sordida likner på S. lutaria og S. sibirica likner på S. fuliginosa. De to sistnevnte er i realiteten lette å skille, selv om begge har kort S9. De tre førstnevnte, derimot volder mer besvær, S. sordida og S. morio er for så vidt greie å skille, men S. lutaria kommer inn som en mellomting mellom disse og kompliserer det hele. Hunnene er generelt mer lik hverandre, men kan i hovedsak skilles på subgenitalieplaten. S. lutaria og S. morio er imidlertid så like hverandre at de ikke kan skilles med sikkerhet. Ettersom S. morio kun er funnet i Troms og Finnmark, så er problemet i praksis mindre. Larvene til de fem norske artene er også svært like hverandre, men kan skilles på karakterer på hodekapselen og bakkroppsleddene. De to vanlige artene i sør skilles lett på om preoccipitalsømmen når inn til midtsømmen på hodets midtparti (S. fuliginosa) eller ei (S. lutaria). For å skille artene i nord, må en også se på fargemønster på hode og bakkroppsledd, og på noenlunde ferskt materiale går det vanligvis greit. På levende materiale skal larven av S. fuliginosa kunne skilles fra S. lutaria også i felt, ved at førstnevntes larver har gulbrunt hode og forkropp og oransjegul bakkropp, mens sistnevntes har mørkebrunt hode og forkropp og fiolettsvart bakkropp. Det finnes også en bestemmelsesnøkkel til egg og eggmasser, men detaljer om dette tas ikke opp her (se Kaiser 1977).

Levevis

Arten er knyttet til lite forurenset og ofte strømmende vann, gjerne på steder med omvekslende sol og skygge. I Nord-Norge er den også funnet i en stillestående kalksjø. De voksne dyrene kan finnes på grener som henger ut over vannet og på annen vegetasjon langs bredden. Arten er i hovedsak dagaktiv. Den lever bare noen få dager som voksen, og tar kun sjelden til seg føde, men den er observert å spise pollen. Larvene lever i mudder på bunnen av bekker og elver. De spiser fåbørsteormer, snegler, mygglarver og mange andre små vanndyr.

Livssyklus

S. fuliginosa er på vingene fra midt i mai til slutten i juni, normalt 2–3 uker senere enn S. lutaria. Paringen finner sted kort tid etter at dyrene har klekt fra puppen. Hunnen plasserer eggene på undersiden av blader på grener som rager ut over vannet, i 3–5 m høyde. Eggene legges i runde klumper, som hver kan inneholde mange hundre egg, og de klekkes etter noen få uker. Larven bruker normalt to år på utviklingen, og gjennomgår i alt ti larvestadier. Når den når siste stadium utpå våren, forlater den vannet og kryper opp på bredden, hvor den forpupper seg i jorden. Puppestadiet varer 2–3 uker, hvoretter puppen graver seg opp og forvandler seg til det voksne insektet.

Utbredelse

Arten er vidt utbredt i Norden (utenom Island), fra helt i sør til helt i nord. Den er imidlertid sjelden i Danmark, og det mangler funn fra deler av Vestlandet i Norge. Utenfor Norden er arten funnet i store deler av Europa, men den er mest vanlig i et belte fra Nederland og Nord-Tyskland til områdene rundt Alpene.