Lyngheier med feltsjikt av lyngarter, og med røsslyng som konstant og dominerende meng-deart. Fysiognomien varierer gjennom lyngheisyk-lusen. Graminider og urter dominerer etter lyngsvi-ing, lyng i bygge- og moden fase, mens kryptogamer er mest fremtredende i degenererende fase.

Økologisk karakteristikk

Har blitt til gjennom lang-varig ekstensiv grunnleggende hevd i form av beiting, sviing og eventuelt slått. Artssammensettingen er karakterisert av lyngarter, der røsslyng er en konstant og dominerende mengdeart. Forekommer på svakt mineraljordblandet humus og torvaktig jord, torvlignende grunt humuslag over berg, svakt mineraljordblandet humus og forvitringsjord, morene eller grov utvasket sand. Skiller seg fra kalkfattige kystlyngheier ved å ha innslag av noen litt kalkkrevende arter, fra svakt kalkrike kystlyngheier ved å mangle mer kalkkrevende arter. Generelt en nokså artsfattig kartleggingsenhet. Artsmangfoldet, spesielt av urter og gras, er høyest etter sviing, i pioner- og tidlig byggefase.

Terreng- og flyfotokarakteristikk

Forekommer i hele utbredelsesområdet for kystlynghei, i områder som geologisk sett er kalkfattige, men også i noe mer kalkrike områder. FF: Oftest mørkt brungrønn til rødbrun farge, men lokal dominans av bregner, gras eller ørevier kan gi reinere grønn farge. Nylig avsvidde arealer gråbrune, med økende brungrønn fargeintensitet når røsslyngen regenererer. Tekstur ofte jevn, men karakteristisk innslag av andre naturtyper (f.eks. T1 Nakent berg) kan gi variasjon i farge og tekstur. Tekstur og farge varierer lite innen og mellom regioner.

Utbredelse og regional fordeling

Finnes i hele utbredelsesområdet for kystlynghei (BN-SB, O3-O2).    

Viktigste forvekslingstyper

T34-C-2, 3, 5; T2-C-3; T32-C-3, 13 (særlig i pionérfase); V1-C-6; T31-C-5 (nordpå); T4-C-6, 10, 14 (ved gjengroing).