Lyngheier med feltsjikt av lyngarter og bregner. Velutviklet bunnsjikt. Forekommer i nord- og østvendte, humide skråninger (baklier). Fysiognomi og dominansforhold påvirkes av tid etter siste lyngsviing (jf. lyngheisyklusen).

Økologisk karakteristikk

Har blitt til gjennom langvarig ekstensiv grunnleggende hevd i form av beiting og sviing (muligens også slått). Bakliheiene forekommer typisk i nord- og østvendte, gjerne humide skråninger, stedvis i litt ulendt og steinete og/eller noe raspreget terreng. Artssammensetningen er karakterisert av en rekke lyngarter, inkludert røsslyng, men disse har generelt lavere dekning her enn i kalkfattige og intermediære kystlyngheier. Flere av bregnene i bakliheiene (T34-C-1, 3) fremstår som tyngdepunktarter for, eller skillearter mot, andre kartleggingsenheter i kystlynghei. Bunnsjiktet har moser tilpasset fattige og humide forhold. Skiller seg fra intermediær baklihei ved at litt mer kalkkrevende arter mangler.

Terreng- og flyfotokarakteristikk

Forekommer i nord- og østvendte terrengposisjoner, gjerne i humide skråninger. Kan være vanskelig å skille fra intermediære bakliheier. FF: Oftest mørkt brungrønn til rødbrun farge, men middels grønn farge ved dominans av bregner. Nylig avsvidde arealer gråbrune, med økende brungrønn fargeintensitet når røsslyngen regenererer. Tekstur ofte jevn, men med variasjon som skyldes terreng (og skyggevirkninger som ofte gir overganger i lysforholdene). Tekstur og farge varierer lite innen og mellom regioner.

Utbredelse og regional fordeling

Finnes trolig i hele utbredelsesområdet for kystlynghei, men mest vanlig på Vestlandet og Midt-Norge (BN-SB; O3-O2).

Viktigste forvekslingstyper

T34-C-2-3; T2-C-1; T32-C-1 (særlig i pionérfase); T16-C-1; T31-C-1-2 (nordpå), T4-C-1 (ved hevdopphør).

se bilder og kjennetegnende arter

Grunntyper som inngår i kartleggingsenheten