Typen utgjøres av engpreget, ofte relativt frodig, urte- og grasrik skog. Skogen er oftest en ganske åpen furuskog, med skogkanter mot åpen kalkmark og bergvegger.

Økologisk karakteristikk

Omfatter den tørrere delen av det som tradisjonelt kalles urterik kalkfuruskog, og innbefatter også utforminger der ‘kalkeffekten’ skyldes tilførsler av sigevann kombinert med periodevis uttørking og da gjerne som en mosaikk mellom en veldrenert og en fuktmarksutforming. Forekomst av sterke kalkindikatorer, bl.a. orkideer som mangler i lyng-lågurtskog, skiller T4–C-12 fra denne. I BN kan varmekjære lauvtrær og busker utgjøre en viktig del av tre- og busksjiktet. Jordsmonnet er oftest et tynt brunjordsprofil.

Terreng- og flyfotokarakteristikk

Opptrer under ulike eksposisjons- og helningsforhold, men særlig på rygger og toppområder. FF: Farge i flyfoto varierer med dominerende treslag og tresjiktstetthet. Fargen er ofte brun til grønn-brun i åpne partier, lys grønn ved gras- eller urtedominans, mørkere grønn med busksjikt. Dominans av kalkgrus gir grånende til gråsvart farge. Tekstur ofte varierende. Tekstur og farge konsistent innen regioner.

Utbredelse og regional fordeling

BN–NB over hele landet, men overalt sjelden. Kjerneområder er kambrosiluren i Oslofeltet, Sunnhordland, Steinkjer-Snåsa og Salten.

Viktigste forvekslingstyper

Lyng-lågurtskog (T4-C-11), bærlyng-kalklågurtskog (T4-C-8), lav-kalklågurtskog (T4-C-16).

se bilder og kjennetegnende arter

Grunntyper som inngår i kartleggingsenheten