Taigaveps forekommer helst i barskog og høyereliggende områder i Norge. På grunn av dens store likhet med norskveps, ble den nokså seint oppdaget hos oss. Utbredelsen er derfor dårlig kjent. Arten karakteriseres av svært lange kinn og har aldri røde flekker på siden av bakkroppen. 

Kjennetegn

Alle kaster av taigaveps har svært lange kinn og øyeinnskjæringer som er svarte med gul nedre kant. Munnskjoldet er mørkt behåret og har spredt punktur. Fargen på munnskjoldet er gult med en langsgående svart midtflekk som er bredere på midten og oftest smalere nedentil enn oventil hos begge kjønn. Mellomkroppens sider har lang og mørk behåring. Skutellen er avflatet eller svakt hvelvet når den betraktes fra siden. Denne utflatingen er mest tydelig rundt midtfåra, om man betrakter dyret ovenfra. Bakkroppen har aldri røde flekker på sidene. De gule båndene på bakkroppen er nokså smale. 

Hannen har helsvarte antenner (unntatt første ledd) med to korte langsgående sansekjøler (tyloider) på hvert av leddene 7 til 12 (kjølen på ledd 13 er hel. Det kan også være antydning til kjøler på ledd 5 og 6).

Genitalier er svært like de hos engveps og norskveps, men kan skilles fra disse ved at innsiden av gonostipes mangler innbuktning i øvre del, og at den bredeste delen er bredt og svakt avrundet. 

Lengde: arbeider, 11–14 mm; dronning, 15–18 mm; hann, 13–15 mm.

Utbredelse

Taigaveps er trolig utbredt over det meste av landet, særlig i nordlige og høyereliggende strøk. Kunnskapen om artens forekomst er imidlertid mangelfull ettersom den lenge har vært sammenblandet med norskveps. Totalutbredelsen omfatter de nordlige områdene av Palearktis gjennom Europa og Sibir til Korea og Japan.

Levesett

Taigaveps forekommer i mange ulike naturtyper, men foretrekker særlig høyereliggende og nordlige skogsområder. Dronninga forlater overvintringsplassen i løpet av mai og de første arbeiderne klekkes som regel i slutten av juni. Nyklekte dronninger kan finnes i august. Hannene kommer som regel ut av bolet fra midten på juli og i august.

Bolet: Bol av taigaveps er ikke kjent fra Norge, men de antas å ligne norskveps både i utseende og plassering. Fra utlandet har bol blitt funnet i hulheter i trær og andre skjulte plasser både i og over bakken (Archer 2006). 

Forvekslingsarter

Taigaveps kan være vanskelig å skille fra engveps og norskveps (dersom norskveps mangler røde tegninger på bakkroppen). Alle kaster av taigaveps har lengre kinn enn begge disse artene. I tillegg er som regel munnskjoldets svarte tegning bredere øverst enn ved framkanten, mens det hos norskveps er motsatt. Hos dronninger og arbeidere skilles taigaveps fra engveps på at førstnevnte har mer avflatet og ikke tydelig konvekst skutellum og brystets sider er mørkere behåret. Punktøynene hos taigaveps danner også en avflatet trekant der avstanden mellom de bakre er større enn mellom det fremre og et bakre punktøye. Hos engveps danner punktøynene en likesidet trekant. Taigaveps har alltid en gjennomgående mørk stripe på munnskjoldet, mens engveps ofte har en uregelmessig flekk som av og til ikke når kanten oppe eller nede. 

Hannen av taigaveps skilles fra norskveps på at antennene hos førstnevnte har to korte langsgående sansekjøler på hvert av de ytre leddene (én på ledd 13). Genitaliene av disse tre artene er vanskelig å skille, men hos taigaveps er gonostipes litt smalere enn hos engveps og litt mindre innbuktet på innsiden i øvre del enn hos norskveps. Det er helt nødvendig å sammenligne med referansemateriale for å se disse forskjellene. 

Taksonomisk bemerkning: De første norske eksemplarene som ble oppdaget av taigaveps ble beskrevet som en ny art Dolichovespula loekenae av Eck (1980). Denne ble senere ansett som synonym til den nordamerikanske D. norvegicoides (Sladen, 1918) og den asiatiske D. pacifica (Birula, 1930) (Pekkarinen 1995, Matsuura & Yamane 1990). I endel litteratur går den norske arten derfor under navnet D. norvegicoides. I dag anses D. norvegicoides og D. pacifica (loekenae) som gode arter (Carpenter & Kojima 1997, Archer 2012), noe som også til dels støttes av molekylære studier (Persson 2015).