Sørgemygg er en av de største familiene av tovinger i Norge, og samtidig en av de dårligst undersøkte. De fleste artene er veldig små, bare 1–3 millimeter lange som voksne og ofte svare og gul- til oransjefargete. Larvene lever stort sett i dødt organisk materiale eller på sopp ute i skogen. Sørgemygg kan opptre som skadedyr i skogbruk, hagebruk og landbruk, både i naturen og i veksthus.

Sørgemygg er ofte en dominerende gruppe innen tovinger, spesielt i skog, og et stort antall individer kan bli samlet inn på relativt kort tid. Familien er tallrik på både arter og individer, og har en viktig rolle i økosystemet. I skog er sørgemygglarvene en viktig del av kontrollen med mikroorganismer, ettersom de koloniserer råtnende materiale både i jorden og i høyere vegetasjonslag. I den palearktiske faunaen foretrekker mange arter fuktige, skyggefulle løvskoger med et stort innslag av død ved i forskjellige nedbrytningsstadier, men noen arter foretrekker også fuktige enger og barskog. Sørgemygg er fremdeles en av de minst kjente og studerte familiene av tovinger, og insekter generelt, i Norge – spesielt i den nordlige delen av landet, som fortsatt er nokså uutforsket. Svært mange av artenes levemåte og krav til habitater er for det meste ukjent. På grunn av denne kunnskapsmangelen ble denne familien ikke inkludert i Rødlista som ble presentert i 2015 (Gammelmo m.fl. 2015). Kunnskap om sørgemygg på artsnivå er særs viktig for å forstå kompleksiteten i terrestre økosystemer, spesielt i nedbrytningsprosessene i skog.

Larver av sørgemygg lever i forskjellige typer planteavfall, inkludert død ved, og kan opptre i store mengder i de øverste jordlag. Andre larver lever i ekskrementer fra dyr, i sopp/kjuker og til og med på levende planter som minérere på blader og stengler. Sommerstid kan du oppleve et besynderlig fenomen og se en flere meter lang prosesjon av små sørgemygglarver på tur over skogbunnen. Fenomenet kalles en "hærorm", fordi det minner om en middelaldersk hær på vandring, og sørgemygg blir også av mange kalt "hærmygg".

De første publikasjoner som inkluderer opplysninger om sørgemygg i Norge er Zetterstedt (1838, 1851, 1852, 1860), Walker (1848), Siebke (1853, 1863, 1866a,b, 1870, 1872, 1877), Berthold (1863 ) og Holmgren (1869). Senere har Lengersdorf (1926, 1930a,b), Frey (1948) og Tuomikoski (1960)bidratt til landets fauna. Noen, men ikke alle, av disse tidlige registreringer av sørgemygg har senere blitt behandlet i moderne revisjoner av familien (Menzel & Mohrig 2000). Senere tilskuddene til den norske sørgemyggfaunaen er relativt få (f.eks Thunes mfl. 2004, Hippa mfl. 2010, Köhler mfl. 2014). Totalt omfatter disse publikasjonene omtrent 25–30 % av de sørgemyggartene som for tiden er kjent fra Sverige. Før dette prosjektet var det kjent under 100 arter av sørgemygg fra den norske faunaen. 

Noen høydepunkter i prosjektet har vært workshops ved SDEI i Müncheberg i Tyskland hvor alle prosjektets deltagere deltok (april 2014 og desember 2015). Siden har det vært en ukes ekskursjon i Sør-Norge i 2014 (Larvik-Hallingdal-Luster-Jostedalen-Bergen) hvor det ble samlet inn mye nytt materiale. I tillegg ble det i 2015 avholdt en ekskursjon på Vestlandet (Stavanger-Bergen-Molde) for å samle inn materiale fra denne regionen.

Prosjektet har til nå avdekket 372 arter av sørgemygg (Sciaridae) i Norge, hvorav 224 arter er nye for norsk fauna. Det har i tillegg blitt samlet inn og klargjort et større materiale for DNA-barkoding; 1439 prøver. Over 50 arter er også funnet nye for vitenskapen, hvorav 18 arter i slekten Leptosciarell

 

 

 

 

Publikasjoner

Heller et al. 2016.pdf (2,5 MB)