Leucon nasica og Hemilamprops uniplicatus

Halekrepser er en artsrik gruppe av små krepsdyr som lever på bløtbunn i havet. De er vanlige langs hele norskekysten. Hver art er tilpasset spesifikke fysiske og biologiske forhold og tilbringer hele livssyklusen innenfor et begrenset og spesifikt område. Dette gjør halekrepser til gode indikatorer i overvåking av miljøparametre i bløtbunnssystemer.

I de senere årene har museumssamlinger fått stadig nye eksemplarer fra nasjonale overvåkningsprogrammer og kartleggingsprosjekter. Halekrepser ble for første gang beskrevet av G.O.Sars i 1870. De har vært ansett som en særlig vanskelig taksonomisk gruppe. Mesteparten av innsamlet materiale i Norge har derfor ikke blitt identifisert til art. I tillegg er materiale som faktisk er bestemt til art ofte feilbestemt.

Prosjektet har undersøkt materiale fra de vitenskapelige samlingene ved Universitetsmuseet i Bergen og NTNU Vitenskapsmuseet og sammenlignet morforlogiske og molekylære metoder for identifikasjon. Museumssamlingene innholder type- og referansemateriale fra ekspedisjoner langt tilbake i tid og fra en rekke forskningstokt og miljøovervåkningsprogrammer. I tillegg har referansesamlinger fra Det Norske Veritas, Akvaplan-NIVA og SAM-Marin, og materiale samlet inn gjennom kartleggingen i BIODEEP, BIOSKAG og MAREANO vært et viktig grunnlag for arbeidet i prosjektet. 

Prosjektet har gitt en bedre forståelse av halekrepsenes biologi, utbredelse og taksonomi og klarlagt at det finnes 76 arter i Norge. Sju av disse var ikke kjent i Norge før denne undersøkelsen ble gjennomført. Prosjektet har utarbeidet en bestemmelsesnøkkel for halekrepsarter i norske farvann som vil være et viktig verktøy i videre arbeid. Sikker artsbestemmelse er et absolutt krav for å kunne bruke halekrepser i miljøovervåking.  Den nye taksonomiske kunnskapen, sammen med tilgjengelig økologisk data fra en rekke miljøundersøkelser, åpner nå for å kunne vurdere bruken av halekrepser som indikatorer i miljøovervåking.