Stellerand er en artktisk andeart som i Norge opptrer vanligst i Varangerfjorden i vinterhalvåret.

Stelleranda er en liten arktisk andeart som hekker på den russiske tundraen og som har Varangerfjorden som det største og eneste overvintringsområde i Norge.

Kjennetegn

Hannen kjennes lett på sin fargerike fjærdrakt. Hunnen er jevnt brun over det hele.

Stelleranda er en god del mindre enn en ærfugl. Hannen er lett kjennelig på den rustrøde undersiden (bryst og kroppssider) og det hvite hodet med en kort, lysegrønn nakketopp, svart øyeflekk og blåsvart strupe og halsring. Ryggen er svart, og et hvitt felt på fremvingen er godt synlig i flukt. Hunnen er mørkebrun med mørkeblått vingespeil forsynt med hvite kanter foran og bak. Den er meget lik hunnen hos ærfugl, men nebb og hodeform er helt annerledes. Nebbet er bredt og forholdsvis flattrykt. I sommerdrakt er hannen lik hunnen, men vingene er uforandret.

Biologi

Forplantningsbiologien er lite kjent. Reiret legges skjult i vegetasjonen nær vannkanten. Kullstørrelsen ligger vanligvis på mellom 6 og 8 egg. Hunnen står alene for ruging og ungepass. Som hos andre ærfugler kan flere hunner knyttes til ungekullene.

Stelleranda beiter i grunne sjøområder, gjerne på dyp mindre enn fem meter og i områder med rike tarebelter. Her utgjør krepsdyr, snegler og muslinger hoveddelen av næringen. Ved lavvann beiter stelleranda ofte inne på mudderfjærene på samme vis som gressender gjør. Da beiter de på muslinger, krepsdyr og mark som de filtrerer ut av mudderet.

Utbredelse

Stelleranda er en arktisk art, som ikke hekker i Norge. Den hekker i Alaska og i Russland. Hekkeområdene ligger i tilknytning til ferskvannsdammer og innsjøer. Den hekker fra kystnære områder til et godt stykke innover i landet og påtreffes mye lenger innover fra kysten enn de andre ærfuglartene.

Bestandsstatus

Verdensbestanden er estimert til mellom 110 000 og 125 000 individer. Dette er langt lavere enn tidligere estimater (1960-tallet) som var på bortimot en halv million individer. I Russland er hovedutbredelsen fra Khatanga Bay og østover mot Beringstredet.

Bestanden som overvintrer i Europa er på mellom 10 000 og 15 000 individer, noe som er en 50 prosent nedgang på 10 år. I de senere årene har mellom 2000 og 3000 fugler overvintret i Varangerfjorden/Øst-Finnmark. Den oppholder seg først og fremst i Varangerfjorden, med avtagende flokkstørrelser fra Vardø og vestover mot Syltefjord og Berlevåg. Mindre flokker på inntil 100 fugl kan påtreffes så langt vest som utenfor Nordkinnhalvøya. Noen overvintrer også i Østersjøen.

Den overvintrende bestanden i Norge er naturlig kraftig fluktuerende, men har vært i kraftig tilbakegang den siste 10-års perioden.

Snarveier