Silandpar. Hannen har et grønnsvart hode med en karakteristisk topp i bakhodet. Hunnen er jevnt grå med en brunfarget hals og hode som går gradvis over i de grå kroppssidene.

Silanda er en slank andefugl med en lang og tynn hals og et langt nebb med en liten «krok» ytterst. Den hekker både ved saltvann og ferskvann.

Kjennetegn

Silanda er en relativt stor andefugl. Den slanke kroppsformen, tynne halsen og det lange nebbet med en krok ytterst gir de store fiskeendene (siland og laksand) en karakteristisk hodeprofil som skiller de fra andre andefugler selv på langt hold. Hos hannen er kroppssiden lys fram til forkant av vingen der den går over i et mørkt parti med hvite dråpeformede flekker. Den har et brunspraglet brystparti og et grønnsvart hode med en dusk i nakken. Hunnen er meget lik laksandhunnen. Begge har rustrødt hode med strittende nakketopp, men hos silanda går det rustrøde hodet jevnt over i det gråhvite på ryggen. Begge kjønn har et markert bredt hvitt vingefelt, som er lett synlig i flukt.

Biologi

Sammen med ærfugl er silanda den eneste andearten i vårt land som hekker i stort antall på kysten. Den er meget tilpasningsdyktig og hekker også i ferskvann. På kysten ligger hekkeplassene på øyer og holmer i skjærgarden, eller inne i fjordene. Reiret plasseres ofte i terne- og måkekolonier, der den rugende fuglen får god beskyttelse mot predatorer. I innlandet foretrekker den å hekke ved innsjøer og elver med klart vann og steinbunn, men den kan hekke i mange forskjellige habitater, fra skogsterreng opp til vierregionen.

Reiret legges ofte nært vann, meget godt skjult i tett vegetasjon. Hunnen legger 8–10 egg som ruges i 31–32 dager av henne alene. Så snart ungene er tørre, følger de mora til nærmeste vann og er da i stand til å finne mat på egen hånd. De voktes nøye av hunnen som følger kullet et par måneder framover til de blir flygedyktige på seinsommeren. Av og til kan flere kull slå seg sammen.

Etter eggleggingen samles hannene i flokker og trekker mot fiskerike gruntvannsområder på kysten for å myte. Hunnene feller vingefjærene på seinsommeren mens de fortsatt er sammen med ungene og befinner seg i hekkeområdene.

Silendene lever av småfisk som de fanger ved å dykke på grunt vann. Som det går fram av navnet er sil (tobis) Ammodytes spp en viktig næring for silanda. Ellers er spiseseddelen meget omfattende. I vårt land er trolig også småsild og brisling viktige næringsemner, sammen med stingsild og annen småfisk i tangsonen, samt små krepsdyr. Dessuten tar den også yngel av ørret og laks i vassdragene. Næringen er mangelfullt undersøkt i Norge.

Utbredelse

Silanda har en sirkumpolar utbredelse. I Norge finnes den i hele landet. Den overvintrer gjerne ved kysten.

Bestandsstatus

Hekkebestanden av siland i Norge ble antatt å være mellom 10 000 og 30 000 par i 2015.

Forvekslingsarter

Siland kan forveksles med laksand. Silandhannene skilles fra laksandhanner på brunere kroppssider og et brunspraglet bryst og hals. Hunnene skilles fra laksandhunner på en jevn overgang mellom det brune hodet og bryst/ryggparti. Hos laksandhunnene er denne tvert avskåret.

Kilder

Cramp S og Simmons KEL (1977). Handbook of the birds of Europe the Middle East and North Africa. Volume I. Ostrich to ducks. Oxford University Press. 722s.

Shimmings P og Øien IJ (2015). Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF-rapport 2015-2. 268 s.