Siland, her et par, kjennes lett på at hannen har en karakteristisk topp i bakhodet. 

Silanda er en slank andefugl med en lang og tynn hals, og et langt nebb med en liten «krok» ytterst. Den er meget tilpasningsdyktig, og hekker både i saltvann og ferskvann og fra den ytre kystlinjen til 1000 moh.

 

Kjennetegn

Silanda er noe mindre enn stokkand. Den slanke formen, tynne halsen og det lange nebbet med en krok ytterst gir de store fiskeendene (siland og laksand) en karakteristisk hodeprofil som skiller de fra andre andefugler selv på langt hold. Hos silanda går fargene i svart, hvitt og brunt, og i nakken har den en markert fjærdusk på det svarte hodet. Hunnen er meget lik laksandhunnen. Begge har rustrødt hode med strittende nakketopp, men hos silanda går det rustrøde hodet jevnt over i det gråhvite på ryggen. Begge kjønn har et markert bredt hvitt vingefelt, som er lett synlig i flukt.

Biologi

Sammen med ærfugl er silanda den eneste andearten i vårt land som hekker i stort antall på kysten og som finner sin næring i marint miljø. Den er meget tilpasningsdyktig, og hekker både i saltvann og ferskvann og fra den ytre kystlinjen til 1000 moh. Oftest finner vi silanda i beskyttede skjærgårdsområder, grunne havbukter og elvemunninger, gjerne der det er sandbunn, men også i områder med rik tang- og tarevegetasjon. Den opptrer ofte i små grupper, men noen ganger i flokker på opptil flere hundre. På kysten ligger hekkeplassene på øyer og holmer i skjærgarden, eller inne i fjordene. Den hekker også ved ferskvann i lavlandet. Reiret plasseres ofte i terne- og måkekolonier, der den rugende fuglen får god beskyttelse mot predatorer. I innlandet foretrekker den å hekke ved innsjøer og elver med klart vann og steinbunn, men den kan hekke i mange forskjellige habitater, fra skogsterreng opp til vierregionen.

Reiret legges ofte nært vann, meget godt skjult i tett vegetasjon. De 8-10 (4-16) eggene legges i mai-juni. Noen ganger legger flere hunner egg i samme reir. Etter en rugetid på vel en måned klekkes eggene. Så snart ungene er tørre følger de mora til nærmeste vann, og er da i stand til å finne mat på egen hånd. Men de voktes nøye av hunnen som følger kullet et par måneder framover til de blir flygedyktige på seinsommeren. Av og til kan flere kull slå seg sammen.

Silendene lever av småfisk som de fanger ved å dykke på grunt vann. I motsetning til de fleste dykkende andearter, bruker den beina når den svømmer under vann. Ofte kan man se flokker svømme «manngard» for å jage fiskestimer inn på grunnere vatn. Som det går fram av navnet er sil (tobis) en viktig næring for silanda. Denne lille fiskearten kan opptre i enormt antall i grunne områder med sandbunn. Ellers er spiseseddelen meget omfattende. I vårt land er trolig også småsild og brisling viktige næringsemner, sammen med stingsild og annen småfisk i tangsonen, samt små krepsdyr. Dessuten tar den også yngel av ørret og laks i vassdragene. Næringen er mangelfullt undersøkt i vårt land.

Etter eggleggingen samles hannene i flokker og trekker mot fiskerike gruntvannsområder på kysten for å myte (felle fjærene). Ytterst i skjærgården, på strekningen Møre og Romsdal til Nordland, kan en treffe flokker på flere tusen silandhanner midtsommers. Som hos andre andefugler, mister de vingefjærene samtidig og er da ikke i stand til å fly i en periode på 2-3 uker. Trolig samles de i områder der det finnes konsentrasjoner av småsild, sil eller annen småfisk. Hunnene feller vingefjærene sammen med ungene på seinsommeren mens de fortsatt befinner seg i hekkeområdene.

Utbredelse

Silanda har en sirkumpolar utbredelse, og finnes i et bredt belte i nord-sør utstrekning. Den unngår kun de mest ekstremt arktiske områdene. I Norge har silanda en utbredelse hovedsakelig knyttet til kysten, men den finnes i flere områder også i innlandet. Vinterstid finnes silanda stort sett over alt mellom holmer og skjær, med størst konsentrasjoner langs kysten av Trøndelag og Nordmøre.

Bestandsstatus

Det er antatt at det overvintrer 170 000 silender i nordvest-Europa og Grønland, mens det ved Europas sydlige kyster overvintrer 50 000 individer. Det viktigste overvintringsområdet i Europa er de isfrie delene av Østersjøen og Kattegat med 65 000 silender.

Den norske hekkebestanden av siland antas å være mellom 10 000 og 30 000 par. I NINAs nasjonale sjøfugldatabase for vinterhalvåret er det registrert 21 000 silender. På dette grunnlaget er vinterbestanden vurdert til å være omkring 30 000 individer. Silanda inngår i det nasjonale overvåkingsprogrammet for overvintrende sjøfugl. Overvåkingsdataene viser en signifikant negativ bestandsutvikling i Østfold og Saltenfjorden, signifikant positiv bestandsutvikling i Vest-Agder og Vega, og stabile bestander i de andre overvåkingsområdene

Snarveier