Havsule med sin karakteristiske, litt spisse, profil i flukt er en lett kjennlig sjøfugl.

Havsule, med sin karakteristiske, litt spisse profil i flukt, er en sjøfugl som ofte påtreffes langt til havs. Den lokaliserer stimer med fisk og stupdykker ned i stimen for å fange enkeltfisker.

Kjennetegn

Havsulen er en stor og hvit sjøfugl som vanligvis påtreffes ute på det åpne havet. Den er på størrelse med en gås. I flukt kjennes de på de lange spisse vingene med sorte vingespisser, og en lansettformet kropp. Den kraftige halsen med det spisse og dolkeformede nebbet holdes utstrakt i flukt. Sammen med den tynne spisse halen gir dette en korsliknende fluktsilhuett. Halsen og hodet har et brungult anstrøk. Ungfuglene har en mørk brun fjærdrakt som gradvis blir lysere når de blir eldre. Ferdig voksendrakt får de først når de er ca. 5 år. En voksen havsule veier 2,5–3,5 kg

Biologi

Havsulene hekker på klipper, brede berghyller i fjellet, i gresskledde skråninger eller på nakne eksponerte holmer; alltid nær storhavet. De etablerer seg ofte i kolonier med andre sjøfuglarter, særlig storskarv. Reirene plasseres ofte svært tett, oftest med mindre enn én meters innbyrdes avstand. Avstanden mellom reirene er ofte slik at naboene akkurat ikke når hverandre med nebbet når de har disputter. Reirene kan være av betydelig størrelse og bygges av tang og tare, gress og annet plantemateriale som kittes sammen av jord og kalkholdige ekskrementer. Det ene egget legges i april–mai og ruges i 44 dager. Havsula mangler rugeflekk, så egget ruges under svømmehuden. Ungen blir matet i reiret av begge foreldrene i tre måneder før den drar til havs og finner maten selv. Ungen veier da 3–4 kg og er for tung til å være flygedyktig. Den starter da trekket ved å svømme sørover og tærer en stund på fettreservene til den kan begynne å fiske etter sin egen mat. Unge havsuler oppsøker gjerne koloniene i flere år før de begynner å hekke.

Havsulene lever utelukkende av fisk opp til 30 cm lengde som de fanger ved å stupdykke fra stor høyde. Oftest tas fisken i overflaten, men havsulene kan også forfølge og ta fisk under vann. Sild, makrell og sei er viktig næring for havsulene, men i nord er også sil (tobis) Ammodytes spp. og lodde viktige næringsarter. Fisken svelges hel og gulpes opp igjen når foreldrene kommer tilbake for å mate ungen i reiret.

Havsulene hekker i kolonier, ofte på flere hundre par. Reirene plasseres på bakken eller i en fjellskrent

Utbredelse

Havsula er en nordatlantisk art som hekker langs østkysten av Canada, på Island og langs vestkysten av Europa fra Frankrike i sør til Bjørnøya i nord.

Bestandsstatus

Den Atlantiske bestanden av havsule ble beregnet til ca. 400 000 par i år 2000.

Den første hekkekolonien i Norge ble påvist på Runde i 1946. Etter det har den etablert seg i flere kolonier i Nord-Norge. I Norge finnes den på Runde og fra Lofoten til Syltefjordstaurane, samt på Bjørnøya. Bestanden av havsule i Norge talte i 2019 ca. 6000 par, og den er i økning. En viktig årsak til dette antas å være at den kan fiske på større fisker, som sild og makrell, enn de fleste andre sjøfuglartene.

Forvekslingsarter

Havsula kan minne om en stor svartbak, men skiller seg fra denne på størrelsen, lange, spisse vinger, gult hode og hals og et langt dolkeformet nebb. Den har også ofte en mer seilende flukt.

Kilder

Anker-Nilssen T, Barrett RT, Lorentsen SH, Strøm H, Bustnes JO, Christensen-Dalsgaard S, Descamps S, Erikstad KE, Fauchald P, Hanssen SA, Lorentzen E, Moe B, Reiertsen TK og Systad GH (2015). SEAPOP. De ti første årene. Nøkkeldokument 2005-2014.  – SEAPOP, Norsk institutt for naturforskning, Norsk Polarinstitutt & Tromsø Museum – Universitetsmuseet. Trondheim, Tromsø. 58 s.

Cramp S og Simmons KEL (1977). Handbook of the birds of Europe the Middle East and North Africa. Volume I. Ostrich to ducks. Oxford University Press. 722s.

Mitchell PI, Newton SF, Ratcliffe N og Dunn TE (2004). Seabird populations of Britain and Ireland. Results of the Seabird 2000 census (1998-2002). T & AD Poyser, London. 511s.