Denne vanlige arten danner tette, rustbrune til sennepsfargede puter og tuer. Moltmyras torvmose nummer én!

Beskrivelse, kjennetegn

Skudd små, slanke, oftest i kompakte puter/tuer med enkelthoder ofte lite skilt fra hverandre sett ovenfra. Hoder lysbrune til lyst rustbrune, flate til svakt hvelvede, utydelig til synlig 5-delte. Toppknopp utydelig til skjult. Hodegreiner tettstilte, rette og butte. Greinknipper tettstilte med 2 utstående og 1(–2) blekere, stengeltilliggende hengegreiner. Utstående greiner ± rette, noe bueformet nedoverrettede i øvre del, ender smalt tilspisset med ofte kvite spisser. Greinstengel brunaktig i nedre del, lite synlig gjennom bladene (lupe mot lyset!). Greinblad ikke-rekkestilte til noen ganger svakt rekkestilte, bredt egg–lansettformede, nokså rette, jevnt avsmalnende mot spissen. Stengel mørkt brun/brunsvart. Stengelblad tungeformede; bladspiss butt til bredt avrundet. N = 19. Dioik. Sporehus forholdsvis vanlige. Antheridiale greinspisser om høsten butte, lite differensierte fra vanlige, utstående greiner i farge. Sporemasse lysbrun.

Fra venstre: Stengelblad, greinblad

Morfologisk variasjon

Brunfargen i hodet kan variere en del, men den er sjelden så mørkt brun som hos putetorvmose S. beothuk. En sjelden gang treffer en på helt grønne planter i blanding med typiske, brune planter.

Voksested

Fastlandet: VåS: Ombrogen; myrflate, åpen myrkant, (myrskog). Geogen; myrflate, åpen myrkant, (myrskog). FaS: (Kalkfattig kystfukthei). (Kalkfattig boreal fukthei).

Utbredelse

Gruppe: Svakt nordlig/nordøstlig. Fastlandet: (BoNe), SøBo→NoBo, (LaAl), (ArKr- Tu→SøArTu); (StOs)→KlOs→SvOs, OsKo, SvKo. Sjelden til uvanlig i kyststrøkene på Sørlandet og sørlige deler av Vestlandet. Ellers spredd til vanlig gjennom mesteparten av landet fra Øf til Fi. Kjent nordgrense Fi: Berlevåg, NoBo/OsKo, Båtsfjord, SøArTu/OsKo.

Kommentarer

Inntil nylig inkluderte rusttorvmose også putetorvmose S. beothuk (Kyrkjeeide et al. 2015). I boreale områder av landet den viktigste tuearten blant torvmoser på myr. Sammen med S. beothuk den eneste spede, brune torvmosen som vokser på nedbørsmyr og kalkfattig jordvannmyr. Feilaktig angitt fra Svalbard (se polartorvmose Sphagnum arcticum).

Rusttorvmose Sphagnum fuscum (fu) side om side med putetorvmose S. beothuk (be) som i Norge lenge ble antatt å være en mørk variant av S. fuscum.

Forvekslingsarter (på fastlandet)

Putetorvmose S. beothuk: Hoder mer fasettaktig arrangert, mer hvelvede og mørkere brun. Utstående greiner ofte med noe rekkestilte blad. Greinblad mer smalt tilspisset. Stengelblad oftest mindre tungeformede (mer trekantet-tungeformede) og mindre bredt avrundet i spissen

Lapptorvmose S. subfulvum subsp. subfulvum: Hodefarge nokså lik rusttorvmose. Ulik gjennom større skudd/hoder, med hoder mer gulbrune. Tørre/halvtørre planter med blyglans. Utstående greiner uten tydelig kvite spisser. Stengelblad mindre tungeformede (mer trekantet–tungeformede), bredt tilspissede og mindre butte. Fraværende fra ombrogen og kalkfattig myr.

Bruntorvmose S. subnitens subsp. ferrugineum: Hodefarge nokså lik. Ulik gjennom større skudd/.hoder. Tørre/halvtørre planter med blyglans. Utstående greiner uten tydelig kvite spisser. Stengelblad smalt trekantet–tungeformede og mer tilspissede. Fraværende fra ombrogen myr.

Rødtorvmose S. rubellum, brun morf: Hodefarge nokså lik. Ulik gjennom skudd/hoder lysere brun, og stengel rosa/lysrød. Kan vokse i blanding med rusttorvmose i lave myrtuer, men foretrekker fastmatter.

Sylfidetorvmose S. venustum: Skudd spedere. Hoder mindre, varierer i farge mellom lysbrun, brunrosa og gulgrønn. Stengel lys med bare noe innslag av lysbrunt. Stengelblad ofte noe tilspissede.

Kysttorvmose S. austinii (underslekt Sphagnum): Danner også kompakte puter med tettstilte skudd på myrtuer med hoder brune (men mer oransjebrune). Større skudd/hoder med krøkte og tilspissede hodegreiner med tett taklagte, eggformede blad med hetteformet spiss. Kystutbredelse.

På Svalbard kan særlig istorvmose S. concinnum være lik i størrelse, farge og vekstform, dels også polartorvmose S. arcticum.