Iblandet to skuddhoder av tvaretorvmose Sphagnum russowii.

Frynsetorvmosen er en grønn torvmose med tydelig toppknopp i hodet og ekstremt frynsete stengelblad som gjør den lett kjennelig. Om høsten produserer den rikelig med sporehus.

Beskrivelse, kjennetegn

Skudd små, i små matter og puter. Hoder dominerende lysgrønne, noen ganger med gulbrunt innslag, flate til noe hvelvede, noe til tydelig 5-delte. Toppknopp tydelig, konisk, oftest noe lengre enn noe flate innergreiner. Yttergreiner lange, noe uregelmessig krøkte med kvite, glassaktige, tynne spisser. Greinknipper med 2(–3) utstående og 1–2(–3) stengeltilsittende til noe sprikende hengegreiner. Utstående greiner noe uregelmessig bøyde og ± nedoverkrummede i ytre deler, ender i lange, tynne og bleke spisser. Greinstengel lys. Greinblad ikke-rekkestilte, tett taklagte, rette, egg–lansettformede. Stengel lys til noen ganger med svakt gulbrunt islett. Stengelblad bredt spatelformede og bredt avrundede i øvre del; bladspiss og øvre halvpart av de to sidekantene tydelig frynsete. N = 19. Monoik til polyoik. Sporehus svært vanlige. Sporemasse gulbrun.

Morfologisk variasjon

Hodene oftest gjennomført lysgrønne, men på godt soleksponerte steder noen ganger med innslag av gulbrunt, særlig om høsten. Også arktiske planter på Svalbard med hoder dominerende grønne. Hannplanter om høsten med brune antheridiale greinspisser.

Voksested

Fastlandet: VåS: Geogen; åpen myrkant, myrskog. Jordvannsindikator, mangler på nedbørmyr. FaS: (Intermediær kystfukthei). Svalbard: FaS: Kalkfattig fukt-mosetundra.

Utbredelse

Gruppe: Vid ubikvist. Fastlandet: BoNe, SøBo→NoBo, (?LaAl), ArKrTu→SøArTu; StOs→SvOs, OsKo, SvKo. Spredd til forholdsvis sjelden under skoggrensen fra Øf, Vf og Sørlandet til Fi. Kjent nordgrense Fi: Nordkapp og Gamvik, NoBo/SvOs, Båtsfjord, SøArTu/OsKo. Utbredelsesgapet mellom NT og No: Lofoten er neppe virkelig. Svalbard: Sjelden Spitsbergen, Longyearby-området, MeAr/SvKo.

ri: skartorvmose Sphagnum riparium

Kommentarer

Tidligere angivelser/innsamlinger fra Svalbard refererer med noen få unntak til istorvmose Sphagnum concinnum (se denne). De få kjente forekomstene av frynsetorvmose fra Longyearby-området kan være et resultat av langdistansespredning av sporer fra det europeiske fastlandet. En av få torvmosearter som er funnet med sporehus i Fi: SøArTu på fastlandet. Pionerart i forstyrrede og nyskapte miljöer i modifisert våtmark, f.eks. i tidligere torvtektområder under gjenvoksning, trolig som et resultat av rikelig sporehusproduksjon. Frynsetorvmose viser også betydelig salttoleranse (Wilcox & Andrus 1987).

Forvekslingsarter

Grantorvmose S. girgensohnii: Lik frynsetorvmose gjennom grønne hoder. Ulik gjennom flatere hoder med mindre tydelig toppknopp og mer rette og mindre smalt tilspissede hodegreiner. Stengelblad markert mer rektangulære, og frynsete bare i endepartiet av spissen, ikke langs sidene i øvre del. Tydelig parti med forstørrede hyalinceller i nedre del av stengelbladene (lupe!). Dioik og uvanlig med sporehus.

Glasstorvmose S. angermanicum: Nokså lik farge og hodestruktur med smalt tilspissede yttergreiner og tydelig toppknopp. Ulik gjennom tydelig flate innergreiner rundt toppknoppen. Ofte med rosa–rødt innslag i hodene. Greinbladspisser med tydelige tenner. Stengelblad mindre bredt spatelformede, frynset bare i spissens midtparti. Dioik, svært sjelden med sporehus.

Istorvmose S. concinnum: Lik gjennom spatelformede stengelblad med markert frynsete spisser. Ulik gjennom brune til brunoransje hoder, mindre tydelig toppknopp ofte gjemt av innoverkrøkte innergreiner. Stengelblad smalere spatelformede, frynset over den avrundede spissen, men ikke eller i liten grad langs de to sidekantene. Svalbard.

Beitetorvmose S. teres (underslekt Squarrosa): Grønnfargede hoder snarlike med tydelig toppknopp. Ulike gjennom oftest tydelig brunfargede hoder og stengel. Stengelblad ikke tydelig oppoverrettede, langstrakt tungeformede med bredt avrundet og småtannet men ikke tydelig frynset spiss. Dioik og uvanlig med sporehus.