En karkteristisk lysegrønn torvmose med spredte, ofte flekkvise forekomster. Det er kun på Svalbard hodene kan ha noe svakt brunt islett.

Beskrivelse, kjennetegn

Skudd middelstore, i små matter til lave puter med løst til tett sammenstilte skudd. Hoder lysgrønne, flate, utydelig 5-delte. Toppknopp utydelig til skjult. Hodegreiner kraftige, noe skrått oppoverrettede, butte til butt tilspissede, med gradvis overgang fra inner- til yttergreiner. Greinknipper med oftest 2(–3) utstående, sylindriske, noe oppoverrettede greiner og 2(–3) spede, stengeltilsittende hengegreiner. Utstående greiner nokså rette til krummede. Greinstengel lys. Greinblad ikke-rekkestilte, rette, bredt eggformede til elliptiske, med bredt avrundet og avkuttet spiss med tydelige tenner (lupe!). Stengel gulgrønn. Stengelblad tungeformede, med veik oppbygning, oppoverrettede langs stengelen; bladspiss bredt avrundet og småfrynset. N = 19. Dioik. Antheridiale greiner skiller seg lite i farge fra vanlige utstående greiner, men perigonalbladene tydelig mindre. Sporofytter ikke funnet på norsk materiale. Sporemasse med usikker farge.

Morfologisk variasjon

Varierer lite i form og farge både på fastlandet og på Svalbard. Vekstmåte mer tett på Svalbard, utstående greiner og hodegreiner mer oppoverrettede, greinblad mer bredt elliptiske med mindre tvert avskåren spiss, og hodefarge noen ganger lyst brungrønn.

Voksested

Fastlandet: VåS: Geogen; åpen myrkant. Jordvannsindikator, ikke funnet på ombrogen myr. (Intermediær kildemyr). FaS: (Intermediært og kalkfattig fuktberg). Svalbard: FaS: Kalkfattig fukt-mosetundra.

Utbredelse

Gruppe: Moderat nordlig/nordøstlig. Fastlandet: (SøBo)→MeBo→NoBo, ArKrTu→SøAr-Tu; (StOs)→KlOs→SvOs, OsKo, SvKo. Spredde forekomster fra Fi: Berlevåg, Båtsfjord, ArKrTu/OsKo, S til Trøndelag, og Østlandet S til Ak: Nannestad og Sørum, SøBo/OsKo. Sj. Vestlandet S til Ro: Hjelmeland, MeBo/KlOs? Ikke funnet på Sørlandet. Svalbard, Spitsbergen: MeAr; SvKo. Spredd i lavlandet opp til ca. 300 moh. på sørsiden av Isfjorden og nordsiden av Van Mijenfjorden.

Kommentarer

Fjelltorvmose har en påfallende spredd og oppsplittet utbredelse, og opptrer også ofte bare flekkvis når den først forekommer i et område. Det er interessant i denne forbindelse at arten ikke er funnet med sporehus på norsk materiale. Den kan derfor ha liten spredningsevne i dag.

Sammen med flarktorvmose Sphagnum jensenii (je) med brune hoder

Forvekslingsarter

Underslekt Sphagnum: Flere arter i denne underslekta lik fjelltorvmose i felt, f.eks. vortetorvmose S. papillosum og kratt-torvmose S. centrale med grønne hoder. Særlig gjelder det hodestrukturen med grove, sylindriske greiner med tett taklagte blad, men også likhet i stengelbladutformingen. Ulik gjennom greinblad med hetteformet spiss (ikke tvert avskåren/tannete) og mørk, ikke grønn stengel.

Fløyelstorvmose S. molle (underslekt Acutifolia): Lik i felt gjennom vekstform i små, tette, oftest grønne matter og lave puter. Ulik gjennom smalt elliptisk–eggformede greinblad som ender mindre tydelig avkuttede/ tannete, og stengelblad med butte ikke bredt avrundete spisser.

Tundratorvmose S. tundrae: På Spitsbergen ofte nokså likt grønnfarget og med greinblad avkuttede og tydelig tannete i spissen, og nokså like stengelblad. Ulik gjennom synlig toppknopp og smalere, eggformede, ikke elliptiske greinblad.