Vokser ofte på beitepregede, rikere myrer og annen fuktig beitemark. Den kan kjennes på symmetrisk 5-delte, brunlige hoder med tydelig toppknopp.

Beskrivelse, kjennetegn

Skudd små til oftest middelstore, danner matter og puter av varierende størrelse. Hoder oftest svakt gulbrune til brune med eller uten innslag av grønt, flate til noe hvelvede og oftest tydelig 5-delte. Toppknopp tydelig, konisk, lengre enn de oftest innoverkrøkte innergreinene. Yttergreiner nokså rette, tilspissede. Greinknipper med oftest 2 utstående og 2–3 tynne, bleke og stengeltilliggende hengegreiner. Utstående greiner stivt utstående til nedoverkrummede, sylindriske, glinsende og smalt tilspissede. Greinblad ikke-rekkestilte, tett taklagte, oftest rette, eggformede, i øvre del smalt tilspissede uten tydelige tenner. Stengel varierende brun. Stengelblad langstrakt tungeformede til tungeformet–rektangulære, slappe og varierende orienterte langs stengelen, ± jevnlange med greinbladene; bladspiss ender bredt avrundet og småtannet. N = 19. Dioik. Sporehus uvanlige. Sporemasse lysbrun.

Morfologisk variasjon

På skyggefulle voksesteder i myrkant, myrskog og i kanten av kildemyr er skuddene og hodene noen ganger nesten eller helt grønne, stengel lys med bare gulbrune flekker, og greinbladene tydelig sprikende. Hannplanter om høsten med små og tydelig hvelvede hoder med korte antheridiale greiner, nokså forskjellig i utseende fra hunnplanter. På Svalbard-planter utstående greiner mer skrått oppoverrettede og ofte noe innoverkrummede.

Voksested

Fastlandet: VåS: Geogen; myrflate, åpen myrkant, myrskog. Jordvannsindikator, mangler på nedbørmyr. Intermediær kildemyr. FaS: (Intermediær kystfukthei). Reinrosefukthei. (Intermediær frostmark). Kalkrikt fuktberg. Svalbard: FaS: Kalkrik fukt-mosetundra.

Utbredelse

Gruppe: Vid ubikvist. Fastlandet: Vanlig gjennom mesteparten av landet fra lavlandet til snaufjellet. BoNe, SøBo→NoBo, LaAlp→(MeAl), ArKrTu→SøArTu; StOs→SvOs, OsKo, SvKo. Svalbard: Spitsbergen: MeArTu; SvKo. Spredd langs fjordstrøkene i Isfjorden og Van Mijenfjorden. Kjent nordgrense i Dicksonfjorden. Jan Mayen.

Kommentarer

Som regel en lettkjennelig art i felt. Men det er uklar taksonomi knyttet til grønne varianter med sprikende greinblad. Krever nærmere taksonomisk avklaring i forhold til spriketorvmose Sphagnum squarrosum gjennom bruk av molekylærgenetiske metoder.

Noen ganger treffer en på matter med grønne hoder og sprikende greinblad. Slike skudd kan være snarlik spriketorvmose Sphagnum squarrosum.

Forvekslingsarter

Tundratorvmose S. tundrae: Hoder mer grønnfargede enn hos beitetorvmose, med toppknopp omgitt av flate kortgreiner. Greinblad bredt tilspissede og tydelig avkuttede og tannete.

Spriketorvmose S. squarrosum: På fastlandet lik grønne skyggeplanter av beitetorvmose med noe til tydelig sprikende greinblad. Ulik gjennom skudd/hoder større, og mer markert sprikende greinblad, og toppknopp mindre tydelig.

Grantorvmose S. girgensohnii (underslekt Acutifolia): Soleksponerte skudd med brunfargede hoder like beitetorvmose sett ovenfra, men toppknopp mindre tydelig. Som regel bare én (og ikke 2–3) hengegreiner. Stengelblad med lik grunnform, men tydelig kortere og oppoverrettede langs stengelen. Kan vokse sammen i geogen åpen myrkant og geogen myrskog.

Istorvmose S. concinnum (underslekt Acutifolia): Danner tettere puter med spedere skudd uten tydelig adskilte enkelthoder. Toppknopp utydelig til skjult. Stengelblad markert kortere og mer spatelformede. Oftest bare én hengegrein. Greinblad bredt og butt tilspissede.

Polartorvmose S. arcticum (underslekt Acutifolia): Skudd og hoder ofte like i størrelse og farge, men hodegreiner buttere og mer krøkte. Toppknopp utydelig til skjult. Stengelblad nokså like i form og størrelse, oppoverrettede. Ofte bare én hengegrein. Greinblad mer bredt og butt tilspissede.