Denne bittelille, oftest lysgrønne torvmosen danner løse matter på myr og er vanlig over det meste av landet. Skuddene er skjøre og har perlebåndaktig arrangerte blader på de tynne greinspissene. Å klemme på en dott dvergtorvmose kjennes litt som å klemme på fuktig ull.

Beskrivelse, kjennetegn

Skudd små, i løse, små matter og lave puter, ofte innblandet andre torvmoser; halvtørre ullaktige når de klemmes i handen. Hoder oftest lyst grønne til gulgrønne, noe til tydelig hvelvede, ± tydelig 5-delte. Toppknopp utydelig (til synlig), omgitt av opprette til svakt innoverbøyde, sylindriske til svakt flattrykte, butte og noe lengre innergreiner. Mellom- og yttergreiner halvt opprette, nokså rette og butte. Greinknipper løst sammenstilte, oftest med 2 utstående og 1(–2) nokså like hengegreiner noe sprikende fra stengel. Utstående greiner kort sylindriske, ender ofte i tynne spisser. Greinstengel lys til rødaktig i nedre del. Greinblad løst taklagte, ikke-rekkestilte, bredt til smalt eggformede, tydelig konkave og bredt tilspissede, mot greinspissen oftest små, glassaktige og spredtstilte med perlebåndutseende. Stengel gulgrønn, ofte med lyserøde partier om høsten. Stengelblad relativt store og nesten like lange som greinbladene, stivt utstående fra stengelen, egg– tungeformede, tydelig konkave i øvre del; bladspiss bredt til butt avrundet. N = 19. Trolig monoik til polyoik. Sporehus lyst gulbrune og små (drøyt 1 mm store i diameter), svært vanlig. Sporemasse gul.

Morfologisk variasjon

Hoder på de fleste myrvoksestedene dominerende grønne til gulgrønne. På mer hellende, soleksponerte voksesteder, ofte gulbrune til brun–guloransje, f.eks. på fuktberg og ulike typer av fukthei.

Voksested

Fastlandet: VåS: Ombrogen; myrflate, (åpen myrkant). Geogen; myrflate, åpen myrkant. Ofte på myr med stagnerende torvdannelse og erosjon. FaS: Kalkfattig kystfukthei. Kalkfattig boreal fukthei. Intermediært og kalkfattig fuktberg.

Utbredelse

Gruppe: Fastlandsubikvist. Fastlandet: BoNe, SøBo→NoBo, (LaAl), (SøArKrTu→Sø- ArTu); StOs→ SvOs, OsKo, (SvKo). Vanlig gjennom mesteparten av fastlandet fra Øf og AA/VA til Fi med svak preferanse for oseaniske områder. Kjent nordgrense Fi: Vardø, Båtsfjord, SøArTu/ OsKo.

Kommentarer

Ved siden av sylfidetorvmose Sphagnum venustum (underslekt Acutifolia) den spedeste av Norges torvmoser. Tørker fort ut og smuldrer lett i små skuddbiter ved tråkk og frostvirkning. Disse regenererer hyppig til nye skudd. Den av våre torvmosearter som tidligst får modne sporehus om sommeren, gjerne allerede midtsommers. Ingen andre norske torvmoser har så lyst gulbrune sporehus. Er moren i dannelse av trøndertorvmose S. troendelagicum (Stenøien et al. 2011).

Forvekslingsarter

Svelttorvmose S. balticum: Små skudd med gulbrune/lysbrune hoder nokså like dvergtorvmose; begge artene med nokså stivt utstående og konkave stengelblad, og ofte med bare én hengegrein i knippene. Hodets innergreiner markert mer tydelig innoverkrøkte og toppknopp normalt skjult. Greinblad smalere, tettere taklagte, mer tydelig rekkestilte, uten perlebåndsmønster.

Glasstorvmose S. angermanicum (underslekt Acutifolia): Skudd, hodefarge og greiner ofte nokså like. Men hode med mer tydelig toppknopp omgitt av tydelig flattrykte innergreiner. Stengelblad spatel–omvendteggformede, mer slappe, oppoverrettede. Greinblad smalere, mindre konkave og tydeligere tannete i spissen.

Kroktorvmose S. subsecundum (underslekt Subsecunda): Noen ganger snarlik dvergtorvmose gjennom små skudd/hoder og små, eggformede og tydelig konkave greinblad. Ulik gjennom hoder som er mer brunoransje, og greiner mer tydelig side- og innoverkrøkte. Stengel brun/brunsvart. Stengelblad kortere og nedoverrettede.