Artens prangende blågrønne skudd har sterkt sprikende greinblader og pigget utseende hoder. Den trives best i fuktig hei langs kysten og er en av våre mest karakteristiske kystmoser.

Beskrivelse, kjennetegn

Hodegrein med tvert avskåret og tannete greinblad.

Skudd mellomstore, danner små matter og lave puter med løsstilte enkeltskudd. Hoder oftest lysgrønne til blågrønne, noe til tydelig hvelvede, utydelig 5-delte. Toppknopp utydelig til skjult. Hodegreiner rette til svakt sidekrummede med gradvis overgang fra innertil yttergreiner; greinspisser butte. Greinknipper med (1–)2(–3) uregelmessig utstående greiner og oftest 2–3 tynne, bleke, stengeltilliggende og ofte ulikt lange hengegreiner. Utstående greiner oftest noe skrått oppoverrettede, ofte noe flattrykte. Greinblad ikke-rekkestilte, uregelmessig utsperrede, eggformede i nedre del og smalt trekantede i øvre del, markert sprikende (squarrøse) i øvre halvpart, med tydelig tvert avskåren og småtannet spiss (lupe mot lyset, lettest å se på greinene i hodet). Stengel oftest helt lys. Stengelblad små, bredt trekantet–tungeformede, dominerende skrått nedoverrettede langs stengelen; bladspiss butt. N = 19. Monoik. Sporehus små, nå og da. Sporemasse gulbrun.

Morfologisk variasjon

På de fleste voksesteder med grønne hoder, men på godt soleksponerte steder lyst gulbrune og stengel med varierende lysbrunt innslag.

Voksested

Fastlandet: VåS: (Ombrogen; åpen myrkant i StOs). Geogen; åpen myrkant, (myrskog). FaS: Lyngfuktskog. Intermediær kystfukthei. Fuktberg.

Utbredelse

Gruppe: Sterkt til moderat vestlig. Fastlandet: BoNe, SøBo→NoBo, StOs→KlOs. Spredd i lavlandet langs kysten fra Øf til No:Vågan, MeBo/StOs. Går i sommerhumide områder med god snøbekyttelse inn i MeBo og NoBo, f.eks. i AA, Te, Bu og Midt-Norge. ST: Ø til Holtålen, NT Ø til Snåsa og Lierne, NoBo/KlOs, Østlandet N til Te: Nome og Bu: Kongsberg, MeBo/KlOs.

Kommentarer

Utpreget fuktighetskrevende (humidifil) art med norsk kystutbredelse som i hovedsak sammenfaller med det en finner hos klokkelyng Erica tetralix og rome Narthecium ossifragum. Såstad og Flatberg (1993) har vist at formen på særlig greinbladene hos heitorvmose varierer regionalt i Norge, med smalere greinblad i sør og lavlandet enn mot nord og økende høyde over havet. Om dette er en fenoplastisk eller genetisk betinget variasjon er ikke klarlagt.

Forvekslingsarter

Her sammen med stivtorvmose Sphagnum compactum co

Stivtorvmose S. compactum (Pl. 8): Skudd med grønne hoder skyggevoksende i myrskog noen ganger svært lik heitorvmose av utseende med manglende brunfarge på stengelen og med tydelig squarrøse greinblad. Men greinbladspisser i hodet (lupe mot lyset!) ikke markert avskåret og tannete.

Spriketorvmose S. squarrosum: Også oftest med grønne skudd/hoder med greinblad markert sprikende (squarrøse) i øvre del, men mer smalt tilspissede og uten tydelig tanning i spissen. Hodegreiner og utstående greiner mer markert langspisse, og med hodets toppknopp godt synlig. Store, tungeformede stengelblad med bredt avrundede spisser.