Kysttorvmose er en lettkjennelig torvmose som danner tette, brunoransje puter på kystmyr, og er en karakteristisk art for atlantiske høgmyrer. Norge har i dag trolig de største europeiske forekomstene av denne særegne arten.

Beskrivelse, kjennetegn

Skudd mellomstore, tett sammenstilte i kompakte puter. Hoder brune til brunoransje, nesten flate, utydelig 5-delte. Toppknopp synlig til utydelig, omgitt av snarlike innergreiner. Mellom- og yttergreiner sylindriske og rette, til yttergreiner ofte tydelig hornaktig sidebøyde med tett taklagte blad. Greinknipper tett sammenstilte, med 2 utstående og normalt 1 sped, blek stengeltilliggende hengegrein. Utstående greiner smalt tilspissede. Greinblad ikke-rekkestilte, tett taklagte, smalt eggformede. Stengel brunsvart. Stengelblad smalt rektangulære; bladspiss bredt avrundet og småfrynset. N = 19. Dioik. Sporehus nå og da. Sporemasse lysbrun.

Morfologisk variasjon

Viser liten variasjon og hoder så godt som alltid brune/brunoransje. Hoder (en sjelden gang i myrfastmatter) mørkt brungrønne med vekstform noe løsere.

Voksested

Fastlandet: VåS: Ombrogen; (myrflate), åpen myrkant, (myrskog). FaS: (Lyngfuktskog; Bo- Ne→SøBo/StOs). På myr ofte i overgangen mellom myrflate og åpen myrkant.

Utbredelse

Gruppe: Sterkt til moderat vestlig. Fastlandet: BoNe, SøBo→(MeBo); StOs→KlOs(→SvOs), (OsKo). Spredd til vanlig i lavlandet langs kysten fra VA til No: Meløy, MeBo/KlOs. På Østlandet sjelden, Øs: Halden, BoNe/KlOs og He: Eidskog, SøBo/OsKo. Sjelden øst for Trondheimsfjorden til ST: Klæbu, og NT: Steinkjer, SøBo/SvOs. Utbredelsen sammenfaller i stor grad med utbredelsen av atlantisk høymyr, men arten er ofte fraværende eller sjelden i de ytre, treløse kystområdene på Vestlandet som tidligere ble sterkt påvirket av menneskelig aktivitet (beite, lyngbrenning, torvtekt).

Kommentarer

Skiller seg klart morfologisk, utbredelsesmessig og i habitatpreferanse fra gulltorvmose S. affine, som den tidligere ikke ble skilt fra (Flatberg 1984, 1986). Kysttorvmose har de siste hundre år vært i sterk tilbakegang i Europa (pga. myrdrenering, luftforurensing, lyngbrenning), og Norge har i dag trolig de største gjenværende europeiske forekomstene av arten.

Sammen med rødtorvmose Sphagnum rubellum (ru) og kjøtt-torvmose S. medium (me).

Forvekslingsarter

Sammen med rødtorvmose Sphagnum rubellum (ru) og vortetorvmose S. papillosum (pa).

Gulltorvmose S. affine: Skudd løsere sammenstilte enn hos kysttorvmose, og greinknipper mindre tett sammenstilte med oftest 2–3 hengegreiner. Hoder tydelig større og oftest grønne, gulgrønne eller gulbrune. Voksested fortrinnsvis fast- og mykmatter på jordvannsmyr, fraværende på nedbørmyr. Men noen ganger i lave, geogene myrtuer og vekstform og hodefarge da mer lik.

Vortetorvmose S. papillosum: Skudd mer grovvokste, normalt med løsere sammenstilte skudd og greinknipper. Hoder mindre klart brunfargede, utstående greiner med mye mer tydelig utsperrede blad. Oftest to hengegreiner. Tuevoksende skudd mer like med mer tydelig taklagte og mindre utsperrede greinblad, og med mer brunfargede hoder, men hodefarge mer skittenbrun og ikke brunoransje.

Siden siteres som:

Flatberg KI (2015). Kysttorvmose Sphagnum austinii Sull.. www.artsdatabanken.no/Pages/186174. Nedlastet <dag/måned/år>