Gulltorvmose er en middels grovvokst art som danner løse matter med skudd i varierende farge, ofte skinnende grønnaktig gulbrune. Arten er vidt utbredt langs kysten i lavlandet og finnes på begge sider av Atlanterhavet.

Beskrivelse, kjennetegn

Skudd mellomstore til store, løst til tett sammenstilte i matter og lave puter. Hoder varierende grønne, gulgrønne, gulbrune til lysbrune, svakt hvelvede, ± tydelig 5-delte. Toppknopp synlig, omgitt av snarlike innergreiner. Mellom- og langgreiner sylindriske, ± rette, yttergreiner smalt tilspissede, ofte noe sidebøyde.

Greinknipper løst sammenstilte, med 2 utstående og oftest 2–3 stengeltilliggende hengegreiner. Utstående greiner sylindriske, smalt tilspissede. Greinblad ikke-rekkestilte, bredt eggformede, tett taklagte til noe utsperrede. Stengel brun til brunsvart. Stengelblad bredt rektangulære, varierende orientert på stengelen; bladspiss bredt avrundet og småfrynset. N = 19. Dioik. Sporehus nå og da. Sporemasse gulbrun.

Morfologisk variasjon

På skyggefulle steder kan arten ha nokså grønne hoder.

Matter på skyggefulle voksesteder i åpen myrkant og myrskog med ofte helt eller dominerende grønne hoder; på mer soleksponerte voksesteder i høye fastmatter og lave tuer på myr gulbrune til lysbrune med varierende innslag av grønt, ofte tydelig glinsende.

Voksested

Fastlandet: VåS: Geogen; (myrflate), åpen myrkant, (myrskog). Jordvannsindikator, mangler på nedbørmyr. FaS: (Intermediær kystfukthei). (Intermediært til kalkfattig fuktberg).

Utbredelse

Gruppe: Moderat sørvestlig. Fastlandet: BoNe, SøBo→MeBo; StOs→SvOs(→OsKo). Vanlig til spredd i et bredt belte langs kysten fra Østfold N til No: Meløy, MeBo?/KlOs. Østlandet kjent N til He: Åsnes, MeBo/OsKo og Op: Søndre Land, MeBo/SvOs. Sjelden Ø for Trondheimsfjorden ST: Klæbu, SøBo/KlOs, NT: Levanger, Steinkjer, Snåsa, MeBo/KlOs.

Kommentarer

Tidligere ført til arten Sphagnum imbricatum sammen med kysttorvmose S. austinii. De to artene har klart forskjellige voksestedspreferanser. Gulltorvmose er en jordvannsindikator og foretrekker geogen mattevegetasjon, mens kysttorvmose viser sterk preferanse for tuer på ombrogen myr (Flatberg 1986). Bare helt unntaksvis er de to artene blitt funnet voksende sammen. Noen ganger finnes i StOs planter av gulltorvmose i geogen tuevegetasjon med mørkt gulbrune hoder snarlik kysttorvmose, men med 2–3 hengegreiner i hvert knippe, ikke én grein som hos denne.

Forvekslingsarter

Gulltorvmose i sammenvoksning med en av artene den lett forveksles med; vortetorvmose Sphagnum papillosum (pa).

Kysttorvmose S. austinii: Enkeltskudd spedere og mer tett sammenstilte enn hos gulltorvmose. Hoder mer tydelig brune/oransjebrune. Greinknipper med bare én hengegrein. Greinblad tettere taklagte. Grein- og stengelblad smalere. Primært tueart på nedbørmyr, bare mer unntaksvis i mattevegetasjon på jordvannsmyr.

Vortetorvmose S. papillosum: Enkeltskudd grovere, men ofte nokså lik hodefarge i fastmatter. Yttergreiner i hodet og utstående greiner jevnt over buttere og mindre tilspissede. Greinblad oftest mer tydelig utsperrede på utstående greiner nedenfor hodet (mange blad med greinvinkel >45º). Ikke uvanlig voksende sammen. Kan være vanskelig å skille uten studier i gjennomlysmikroskop.

Kratt-torvmose S. centrale: Enkeltskudd/ hoder oftest større, men ofte med nokså lik hodefarge og arrangement og utseende av hodegreiner med forholdsvis tett taklagte blad. Forskjellig voksestedspreferanse: primært myrskogsart og tueart i intermediær og moderat kalkrik, åpen myrkant. Kan være vanskelig å skille uten studier i gjennomlysmikroskop.

Sumptorvmose S. palustre: Enkeltskudd/hoder større. Hoder oftest med innslag av rødbrunt eller rosa, mangler hos gulltorvmose. Skudd med grønne/gulgrønne hoder lettest å forveksle, men hoder som regel med mer avgrenset og hvelvet indre del.